Dalevatn og Dalsnuten fra Gramstad.

Det ble fire topper denne dagen også.

Det var snakk om at dette lett kunne være siste dag med sommervær – for en stund. Selv om det hadde blitt en del turer i det siste, så kunne jeg ikke la være å ta en tur denne dagen. Det kunne jo bli en stund til neste skikkelige sommertur.

Siden jeg hadde vært i Sælandsskogen dagen før syntes jeg det kunne passe med en tur fra Gramstad. Nå betyr det vanligvis en tur om Mattirudlå, Bjørndalsfjellet på sørsiden av veien. Det er en tur jeg har gått ganske ofte i det siste.

Hva med å holde meg på nordsiden av Fjogstadveien. Det var en god stund siden jeg hadde tatt over til Resasteinen og videre ned til Dalevatn. Bakken opp fra Dale til toppen av Dalsnuten, er en utfordring, og jeg har bare gått den et par ganger i vår.

Skulle dagsformen være dårlig, kunne jeg jo ta rundt Skaret og tilbake til bilen. Det ville i så fall bare bli en virkelig kjapp og kort tur. Jeg satset på å komme ned til Dalevatn denne dagen.

Det var mange som ville på tur. Sommerværet fristet andre enn meg. Jeg hadde problemer med å finne en parkeringsplass på den vanlige plassen, og det kom mange andre samtidig med meg. Som alltid, skulle de fleste til Dalsnuten.

Første utfordringen er bakkene opp til Fjogstadnuten. Etter å ha gått disse noen ganger, blir det til at jeg satser på å gå jevnt oppover, uten å få pulsen opp. Det var ikke lett denne dagen. Det kom en kar bakfra, og han hadde høyere fart enn meg.

Vi tok følge et stykke bort til stidelet mot Resasteinen ved Svarthålsleite. Han ville nedover mot Kvitemyr, og jeg skulle over Løemyr og opp til Resasteinen. Denne dagen var det ingen andre der, men det kom tre jenter bak og de tok samme vei som meg videre oppover mot flyvraket.

Jeg hadde ikke helt bestemt meg for om jeg ville mot Dalevatn eller Skaret, men med godt vær, syntes jeg det ville passe med en litt lengre tur. Det er lett å følge vardene videre bort over mot Jubemyr og veien nedover til Midtskar. Det er ikke like lett å finne sti ned til Dalevatn.

I fjor fornyet jeg mine egne røde merker nedover bakken i enden av traktorveien, og nå har jeg ikke problemer med å finne fram. Det er til og med blitt god sti et stykke mot den T-merkede stien. Det tok ikke lange tiden fra Skjørestadfjellet og ned til Dalevatn.

Fra Dalevatn til Dale, følger jeg «veien» og ikke den merkede stien, som går til parkeringsplassen. Jeg må jo opp bakken mot Dalsnuten. En bakke som er lang og av og til ganske bratt og steinet. Her gjelder det også å holde jevn fart.

De første gangene jeg tok denne turen, gikk jeg rett mot bilen i toppen av bakken. Etter hvert har det blitt til at jeg må oppom Dalsnuten også. Med flott vær og gode forhold ble det også til at jeg stakk bortom Øvre Eikenuten denne dagen.

Det ble fire topper denne gang også. Den vanlige runden går vanligvis unna på to og en halv time. På denne runden brukte jeg omtrent tre timer. Det var en flott tur denne gangen.

En grei runde rundt Engjavatnet.

En varm sommertur.

Det var meldt bra vær for dagen. Så pass bra, selv om det skulle blåse, at det måtte bli en tur. Egentlig var jeg så pass «kjørt» at jeg lette litt etter en god unnskyldning for bare å bli hjemme. Jeg viste jo at når klokka nærmet seg elleve, så ville jeg likevel på tur.

Jeg forsøkte å finne en tur som kunne passe. Ikke for lang og ikke for mange bakker. En tur på Høgjæren virket som en god plan. Der kunne jeg ta nedover mot Steinkjerringå og gå rett tilbake, eller ta mot Holmavatn om jeg syntes det ville passe.

Jeg pakket sekken og tok avgårde., På veien kjørte jeg forbi Kiwien, og der sto flaggene rett ut. Nærmere Bryne var det ikke mindre vind. Det ble til at jeg la om planene og tok til Sælandsskogen. Der vil litt vind ikke lage problemer.

Det var ikke mange andre biler på parkeringsplassen da jeg kom dit. En forklaring kan jo være at det gikk hester løse på veien inne i skogen. Ikke mat hestene sto det på et skilt. Noen synes nok det ikke er spesielt kjekt å snike seg forbi hester.

For min del bar det oppover mot Stølssletta og videre til Vindskaret. Hvor det denne dagen faktisk var en del vind. Det blåste litt mer øverst oppe på Håfjellet. Denne dagen var det bra utsikt ut over Jæren og til havet fra toppen.

Jeg kunne jo se Ristølnuten på andre siden av dalen., og lurte på om jeg ikke skulle legge turen om Ristøl og Lauvlia. Det hadde selvsagt gått greit, men jeg hadde i grunnen hat nok lange turer denne uka.

Det kom et menneske oppover mot Vindskaret da jeg gikk mot Bjødnali. Denne dagen så jeg ingen andre før jeg igjen møtte ei jente ved Jærbuskaret. Selv uten andre rundt meg, var dette en veldig grei tur.

Det var sommer, med over 25 grader i sola. Selv i bare en kort bluse og treningsbukse, drev svetten i bakkene. Der vinden fikk tak merket jeg ikke mye til varmen. Som vanlig på den første sommerturen, glemte jeg å drikke. Det gikk unna noen liter da jeg kom hjem.

Oppe i terrenget var det grønt, og nede ved Sjelset og mot Sælandsskogen var det sommer. Jeg gikk forbi Flekkmarihånd, prestekrager, revebjeller, maiblom og jonsokblom. Ved Skaret var det helt gult med engsoleie.

Jeg hadde fjellstøvlene på, men kunne like godt hatt på lave sko. Selv i myra nedover fra Vindskaret var det så pass tørt at jeg ikke hadde blitt våt. Med slike forhold gikk det også ganske fort. Det tok mindre enn en time fra parkeringsplassen til jeg sto ved treet oppe ved Bjødnali for å ta bilde.

Det hadde vært få biler da jeg startet, men da jeg kom tilbake til Sælandsskogen var det adskillig flere biler og det kom flere da jeg skiftet til tørre bluse.

Det hadde vært en flott sommertur. Jeg kunne nok ha gjort den lengre enn «bare» rundt Engjavatnet. Det får bli en annen gang.

Viglesdalen 2025

En flott tur i virkelig fin natur.

Nå var det igjen en periode med flott vær, De siste årene har det blitt en tur til Viglesdalen tidlig i sesongen. Dette året ar det til nå ikke blitt noe av denne turen. Selv med flott vær har jeg prioritert andre turer. Antakelig skyldes det at jeg har fått anledning til å besøke Blåfjellenden i april og mai. Noe som ikke er vanlig.

Nå var det igjen en periode med bra vær, og jeg bestemte meg for å prøve å få til denne turen. Det nyttet ikke å utsette den lenger. Den blir ikke lettere eller kortere uansett hvor lenge jeg venter.

Det er en lang kjøretur hjemmefra og inn til Nes. Ikke mye lenger enn opp til Lortabu, og siden mye av turen går på motorvei, går det ikke stort mer enn en time hjemmefra og inn. Det koster imidlertid å kjøre under fjorden.

Min svoger Sigbjørn ville være med en gjeng på en overnattingstur til Viglesdalen. Torsdagen var avsatt til utflukten, og det kunne jo på mange måter passe bra for meg å ta turen samme dag. De ville nok starte senere enn meg, men jeg ville jo treffe kjentfolk på veien nedover – om jeg gikk samme dag.

Værmeldingen avgjorde saken. Flott sommervær er perfekt for turen fra nes til Viglesdalen. Det var sommervarme inne i dalen, og så avgjort kortbuksevær. Jeg startet hjemmefra ganske tidlig – for å være hjemme før kvelden.

Det var ikke mange andre biler på parkeringsplassen ved Nes, og jeg traff ikke mange andre på veien oppover bakkene. Det er noen bakker, og selv om det er god stølsvei, betyr det tung pust og høy puls. Nå er det heldigvis et par virkelig flotte fosser, oppover, og det passer selvsagt med en liten pause for å beundre fossene.

Jeg hadde på lave sko og ikke fjellstøvler. Det viste seg å være våtere enn hva jeg hadde sett for meg, og de lave skoene hang ikke like godt som fjellstøvlene. Det ble – nesten – en utgliding og to, men heldigvis fikk jeg kontrollen før det ble galt.

Det var virkelig flott å gå innover dalen denne dagen. Med nesten vindstille var det flott å se fjellene rundt speile seg i vannet, med blå himmel over. Naturen i Viglesdalen er virkelig flott og fortjener å bli omtalt.

Det ble en times pause i en helt tom hytte. Jeg tok inn på den nest eldste hytta, men det så heller ikke ut til å være folk på de andre hyttene. Etter en god pause tok jeg fatt på turen nedover, som burde gå greit.

Nå var ikke været like bra som på vei oppover. Det hadde blåst opp litt, men siden jeg hadde vinden i ryggen gjorde det ikke noen stor forskjell. Nedover gikk jeg og kikket etter Bergdronningen, som jeg har funnet her en del ganger. Jeg mener at det var en plante på toppen av en stor stein, men det så ikke ut som om det var kommet blomster.

På brinken med utsikt ut over dalen under, traff jeg Sigbjørn og gjengen han hadde med seg. Det ble selvsagt en liten stopp. Jeg kjente jo selvsagt flere i turfølget. Etter en kjekk prat, der jeg fikk tatt noen bilder, fortsatte jeg nedover mot Nes.

Det er enklere å vandre nedover bakkene enn opp, og det virket ikke som om dagens tur hadde tatt skikkelig på, da jeg sto ved bilen. En god pause halvveis, gjør underverker. Siden det hadde vært en varm dag, ble det et par liter vann og cola i løpet av ettermiddagen.

En flott, men ensom tur til Blåfjellenden.

Yr er fortsatt ikke til å stole på.

Det var tidlig klart at været ville bli bra ut over uka. Om jeg bare ventet til skulle et høytrykk sørge for sommer og sol. Nå ville det også være noenlunde bra vær tirsdag og flott på onsdag. Hva om jeg tok turen tidlig i uka, og hadde resten av uka tilgjengelig for andre turer.

Det var en hel gjeng som sto på parkeringsplassen i Hunnedalen da jeg kom opp. Det viste seg å være folkene fra Fidjastølen, som hadde vært inne med sauer og de var alt kommet ned fra heia. Dette året vil det være mer sau i området enn det har vært på noen år.

Forhåpentligvis vil de spise ned en del av de små bjørkene, og på den måten holde skogen vekk i noen år til. Det er bra at suene gjør jobben. Eller er de litt plagsomt tidlig oppe om morgenene – med bjelleklang.

Det var ikke helt bra vær – som YR mente jeg ville få – på vei innover. Det kom noen dråper, og sola var gjemt bak skyene. Turen innover var likevel helt grei. Det var lite vann i Fossebekken og vaet øverst i bakken opp fra Blåfjellenden, var nesten tørt.

Haugen med ganglemmer som kom inn for en stund siden, sto og ventet. Jeg fikk lagt ut noen lemmer før jeg fortsatte nedover bakken mot hytta. Det er fortsatt nok ganglemmer å legge ut. Det vil ta tid å få alle på plass.

Det var ingen andre på hytta da jeg kom ned. Jeg ble alene den natta. Når hadde det vært en gjeng fra DNT Ung, og de hadde gjort skikkelig rent. Det var ikke så mye å gjøre, men som vanlig brukte jeg litt tid på å få det ordentlig i skutene og i uthuset. Det trengs alltid.

Jeg kunne ha jobbet utendørs, men med sterk vind og temperatur ned mot 5 grader, så valgte jeg å være inne og fyre i ovnen. Det gikk med ganske mye ved i løpet av det døgnet jeg var på hytta.

For å få på plass ganglemmene oppe i skaret øverst, trengs det en spade. For ti år siden kom det på plass en del lemmer, og den gang bar jeg en spade fra Hunnedalen. Den samme spaden har stått på hytta siden, og nå skulle den altså opp igjen.

Det ble en ganske tung tur oppover bakken med en spade i hånden. Den veier muligens to-tre kilo, men det var nok til at jeg ikke kunne holde vanlig fart. Og så er en spade alltid litt i veien. Spaden kom på plass oppe i høyden.

Sola som YR hadde nevnt dukket opp, men det blåste mye mer enn meldt. Vinden kom fra nord og den var kald. Heldigvis hadde jeg den bakfra – og sola i ansiktet. Det var nok ikke fullt så behagelig for de to gutten som kom i mot.

For meg hadde det vært en helt grei tur, selv om sommerturen jeg hadde sett for meg, ble en mer høstlig utgave. Det er fortsatt lenge igjen av sommeren, og jeg håper jo det skal bli skikkelig badetemperatur en eller annen gang.

Fra Gramstad og fire topper.

En kjapp tur etter langtur dagen før.

Etter en lang dag med tur til Sandvatn, tenkte jeg bare på en lett og kort tur dagen etter. «. pinsedag og bra vær ville få folk på tur, og jeg lurte på om det ikke kunne være greit å sjekke den vanlige turen fra Gramstad. Det kunne jo være artig å se hvor mye folk det er andre plasser enn Dalsnuten.

Det ble en tidligere start enn vanlig, og takk for det.. Så mange biler på parkeringsplassen er det ikke ofte jeg har sett. Det var bare så vidt jeg fant en plass. Selvsagt ville de fleste til Dalsnuten, men det var folk oppover mot Bjørndalsfjellet også.

Stien innover Bjørndalsmyra var synlig, og fortsatt våt. Så snart jeg begynte å gå oppover mot skaret under Mattirudlå, så forsvant alt som minnet om sti. Der jeg på vinteren ser tydelig hvor jeg skal gå, er det nå overgrodd, og bare fordi jeg har gått her mange ganger går det lett å finne fram.

Under Mattirudlå og bort over Kulheia, minnet det om 7-nuts marsjen – på en god dag. Det var virkelig masse folk. Oppe på Bjørndalsfjellet var det folk som hadde pause. Noen var på en rundtur og ville ned og rundt Fjogstadvatnet.

Den stien går i krøll nedover fjellsida, og mye på svaberg. Der viser ikke stien veldig godt. Her gjelder det å følge med på de røde t-ene. De fant nok fram og fikk sikkert en flott tur ned til Fjogstadvannet.

For min del gikk det i vanlig fart ned til veien og over veien til stien mot Fjogstadnuten. Bakkene oppover er ganske drøye – synes jeg. Karen jeg hadde følge med en liten stund, hadde ikke likestore problemer med puls og pust.

Ved stidelet under Kjørkerindå og stien ned mot Kvitemyr, sto det tre stykker og vurderte hvor de skulle gå. Jeg tok, som vanlig, bakken opp til Kjørkerindå og til stien mellom Dale og Dalsnuten. Jeg møtte gjengen fra stidelet, i det jeg kom til trappene på nordsiden opp mot Dalsnuten.

Det er med andre ord ikke mye å tjene på å ta den ene eller den andre veien , men jeg synes turen over Kjørkerindå og opp gjennom skogen er finere enn å gå over Kvitemyr, som kan være våt. Jeg fortrekker tørre sko.

Det var rene folkevandringen opp og ned stien på sørsiden av Dalsnuten. Ganske mange var «utlendinger» eller «innvandrere». Det er virkelig kjekt at disse også oppdager hvor flott det er å ta en tur utenfor vanlig vei.

Denne dagen var det ikke snakk om å ta med Øvre Eikenuten. Jeg var egentlig ikke trett eller sliten, men det hadde liksom blitt nok tur den siste tiden, og jeg «trengte» ikke en langtur denne dagen. Det fikk holde med fire topper.

Jeg sjekket farten da jeg kom hjem. Fra parkeringsplassen, om Mattirudlå og opp til Bjørndalsfjellet hadde gått på den vanlige timen. Totalt gikk turen en del raskere enn det jeg vanligvis går på. Det ang antakelig sammen med at det var gode forhold – og jeg hadde en lett sekk.

Sandvatn også i 2025.

Det ble ingen sommertur.

Sandvatn har vært et turmål i ganske mange år. Mens jeg fortsatt jobbet, og ikke hadde anledning til å gå tur annet enn i helgene, ble det ofte en dagstur til enten Blåfjellenden, Sandvatn eller Tomansbu på lørdag, og så en dagstur til en av de andre hyttene på søndag.

Etter hvert har det blitt mye mer korte turer i nærterrenget, ut fra Gramstad eller Sælandsskogen. Sandvatn frem og tilbake på dagen er så avgjort blitt en langtur. Det har derfor ikke blitt så mange turer til den hytta i året.

Med start fra Lortabu, er turen inn opp mot 8 kilometer, og den er beregnet til å ta omtrent tre timer. Turen er den enkleste og enkleste av de tre turen jeg vanligvis går fra Hunnedalen. Utenom Lysebrekka opp fra Lortabu, er det ikke mange skikkelige bakker og oppe i høyden er det god sti.

Værgudene gjorde sitt beste for å prøve å lure meg denne dagen. På tross av at Yr mente det skulle bli en fin dag med sol og skyer – og ikke nedbør, var det regn omtrent hele tiden fra Ålgård til Hunnedalen (Som først starter ovenfor Øvstebø.)

Jeg tenkte et par ganger på å snu for å ta en tørr tur i lavlandet, men dette har jeg vært med på før – noen ganger. Det går et værskille i Hunnedalen. Nederst er det ofte mye mer regn enn helt inn mot Valevatn.

Det kan være overskyet og til og med regn nede i dalen, mens det er sol og sommer øverst. Nå var det ikke nettopp sommer da jeg kom til Lortabu. Termometeret i bilen viste 5 grader. Med en liten trekk blir det kaldt. Det var overskyet, men med noen små flekker av blå himmel inne i blant.

Det er jo egentlig nok så tidlig i sesongen om snøforholdene hadde vært normale. Det er likevel lenge siden det ar skiføre innover. Det var bare en bil utenom min på parkeringsplassen. Det burde liksom vært flere.

Oppover Lysebrekka, kom jeg på at vi for mange år siden (Bestyrerinnen, sønn og meg) gikk innpå en eldre dame med en mann litt foran. Hun syntes det var galskap av mannen som snart ville bli 80 å ta ut på fjelltur – opp Lysebrekka. Nå er det meg som på denne turen, og det er ikke så veldig mange år til jeg er i samme alder.

Bilen på parkeringsplassen tilhørte et tysk på som var på telt-tur. De ville videre innover den dagen. På hytta var det ingen andre. Jeg hadde trodd det ville være folk på Sandvatn i pinsen. Nå var det folk på vei innover, men ikke mange.

Jeg hadde bestemt meg for å ta minst en times pause, og da jeg startet mot Hunnedalen etter pausen, var lett å holde oppe farten. Jeg hadde regnet med å kjenne det i beina etter hvert, men det gikk egentlig ganske bra.

Det ble aldri bra vær, men med vinden i ryggen og litt sol inne i mellom fikk jeg en kjekk tur tilbake. Ved bilen kunne jeg se at både turen inn og tilbake hadde gått på omtrent samme tid. Jeg var godt fornøyd med turen.

En kjapp tur til Blåfjellenden

Det ble tur og ikke jobbing.

Denne gangen ble det bare en overnatting på Blåfjellenden. Det har blitt to netter de siste gangene, men det passet dårlig denne uka. Bestyrerinnen har vært på «ferie» og ville komme hjem etter en uke i «syden» og jeg burde være hjemme når hun dukker opp.

I tillegg var det egentlig ikke mye som burde vært gjort- sånn med en gang. Jeg planla å ta det ganske med ro. Det ville selvsagt bli litt rengjøring og slikt, men utendørs var været en hindring. Det skulle regne neste dag.

Nå var værmeldingen for dagen jeg skulle innover ganske bra. Det var bare snakk om overskyet vær. Regnet skulle holde seg borte til ut på kvelden. Turen inn kunne bli grei. Regnet møtte meg baret lite stykke oppover.

Vindusviskerne gikk omtrent hele veien opp til Hunnedalen. Bare det siste stykket opp mot Høgaleitet var det opphold. Det kom ikke dråpen på parkeringsplassen og jeg fikk en tørr tur innover heia.

Det var til og med litt blå himmel i vest da jeg startet oppover bakken mot Oleskaret. Det var ikke helt det som Yr hadde mente jeg ville få den dagen, men det er kjekkere å gå i opphold enn i regn.

Øverst i bakken opp fra Blåfjellenden, ble det een stopp for å legge ut et par ganglemmer. De er forbasket tunge, og jeg var ikke i humør til å slite med tunge ting, etter å ha gått i et par timer. Det kommer til å ta tid med de lemmene.

Annekset så bra ut da jeg kom ned. Jeg kan ikke si det samme om hovedhytta. Der trengtes det en skikkelig opprydding og – ikke minst – en omgang med kost og feiebrett. Det kom gjester den natta. To tyskere kom opp Fidjadalen, og 10 nederlendere kom fra Flørli.

Nede ved hytta. Er det grønt og selv om det bare var 4-5 grader på natta, minner det om sommer. Vi er i begynnelsen av juni, og sommeren varer normalt ikke mange ukene. Jeg lurer på hvor snart høstfargene begynner å vise seg. I midten av juli?

Meningen var å vente til ut på ettermiddagen før jeg tok tilbake mot Hunnedalen dagen etter. Yr ment det ville komme skikkelig regn noen timer midt på dagen. Det skulle bli bedre senere på ettermiddagen

I 11 tiden tittet sola fram et lite øyeblikk, og det var opphold. Jeg pakket i een fart, og tok oppover bakken. Jeg lurte på når regnet ville komme. Det kom noen mørke skyer, men de gikk enten bak meg eller litt foran.

Først ved Fossebekken kom regnet. Da er det fortsatt 40 minutter til bilen. Det ble en våt opplevelse. Heldigvis har jeg liggende klær i bilen nettopp for een slik anledning, og fikk skiftet til tørt.

Det hadde egentlig vært een fin tur både inn og ut. Været ble bedre enn meldt. Det gikk likevel noe saktere enn vanlig. Det tar tid nedover bakkene når det omtrent ikke er hold i sorpa.