Strandtur med piggsko.

Mye folk og glatt.

Etter to dager på ski var det planen å gå en tur i strandsonen. Broderen ville gjerne bli med, og vi avtalte å ta turen fra Sele til Hellestø – og tilbake. En helt vanlig og grei tur.

Det var meldt ganske bra vær, selv om det fortsatt ville være kuldegrader,'. Snøen lå fortsatt, men sist vi gikk, var det greit å komme fram. Ingen av oss tenkte på at det kunne være glatt. Det var holkefører da vi kom ned til Sele. Og vi hadde ikke tenkt på piggsko.

Det ble fort klart at for gamle folk var det ikke greit å gå uten skikkelig fortøy. Vi satte kursen hjem. Broderen ville ikke forsøke seg den dagen. Jeg fant fram piggskoene og dro til Hellestø. Selv om det alt var sent på dagen, etter tolv – mente jeg det ville være mulig å gå sørover til Bore, og så tilbake.

Piggsko var rette tingen. Til å begynne med stolte jeg ikke helt på feste, men nedover mot Sele, fant jeg ut at det var bare å gå som normalt. Skoene ga skikkelig feste på is og snø.

Siden det var søndag, og det var meldt bra vær, var «alle» på tur. Det var omtrent fullt på parkeringsplassen da jeg kom, og fortsatt kom det flere biler. Nå er det ikke mange som går like langt – og lenge, som meg, så det er som regel en plass ledig.

Det er ikke ofte jeg har sett så mange folk på stranden en vinterdag. Det var folk på tur hele veien mot Sele, og selv da jeg kom ut på Borestranden møtte jeg mange. Borestranden er lang og der er det plass til mye folk. Det var langt mellom hver gruppe, men det er det også på de flotte sommerdagene. Det er aldri trengsle på Borestranden.

Det var egentlig meningen å ta inn til Parkeringsplassen ved Bore, for så å gå nordover igjen. Det gikk så pass lett sørover at jeg valgte å gå videre til Fuglingene. Turen ville med denne forlengelsen bli på opp mot 15 kilometer. Det ville bli en skikkelig søndagstur denne dagen.

Nå er det flatt og lite bakker på stranden. Det er heller ikke mange bakkene på innsiden av stranden, men de små bakkene opp og ned gjorde at jeg fikk strukket ut litt, og det gikk helt greit nordover.

Jeg hadde saft og te i sekken. Meningen var å ta en pause. Det var en del folk ved Fuglingene, så jeg tok like godt fatt på tilbaketuren med en gang. Og glemte hele pausen.

Parkeringsplassen ved Bore var bra full. Det var mange som brukte dagen på Borestranden. Videre mot Sele og elva, gikk jeg veien og klarte å holde god fart. Det var kjekt å være å tur – og piggene hang skikkelig.

Det ble mindre folk nedover mot Sele og videre tilbake mot Hellestø. Jeg hadde startet sent, og på Hellestøstranden ble det kveldslys og lange skygger. Klokka var godt over tre da jeg igjen sto ved bilen.

Det hadde vært en helt grei tur,og jeg var godt fornøyd med å få til en litt lengre tur enn det jeg hadde planlagt. Det visser seg å være mulig å gå tur på is og snø – med piggsko.

Skituren 2025 - antakelig.

Brekkå - fast plass for den årlige skituren.

Fra svært kompetent hold, har jeg fått høre – gjentatte ganger, at jeg ikke kan gå på ski. Ikke desto mindre var det nettopp det jeg tenkte å gjøre denne dagen. Det var få andre muligheter for utendørs aktiviteter. Det lå snø i lavlandet, og det var kaldt.

Det har som regel blitt en skitur eller to i Brekkå de siste årene. Det blir ikke lenger lange og bratte skiturer. Alderen gjør sitt. Balansen er ikke hva den en gang var. Jeg tenker meg om både en og to ganger før jeg tar bakkene – på ski.

Trøsten er at mange bekjente som er like gammel som meg, brant treskiene på 60 tallet, og har siden ikke hatt ski...

Nå er det også slik at jeg tar et år om gangen, når det gjelder ski, og synes det er en liten seier når jeg får tur i et nytt år, Jeg tok mot til meg i fjor og sto ned noen av bakkene i Brekkå, og gikk ikke bare på flaten, men det satt langt inne.

Jeg var langt fra sikker på om jeg dette året ville tørre å ta med de samme bakkene jeg sto ned i fjor. Vi fikk se, men med tanke på hvor morsomt jeg syntes det var, håpet jeg det ville gå dette året også.

Så lenge det ikke er is eller snø på bakken i lavlandet, blir det ture på barmark. Bare når det ikke er spesielt greit å gå på grunn av snø og is, blir det skitur.

Det var en kald dag uten vind. Hjemme var det 3-4 kuldegrader, men jeg ble overrasket da jeg kikket på termometeret i bilen på vei opp. Det viste 13 minus. Det er kaldt det...

Det var lite folk og lite snø i Brekkå. For lite snø til å kjøre opp skikkelige spor. Det hadde muligens vært bedre om jeg kunne gått i spor, men den første runden var elendig. Jeg var helt uten balanse og jeg så antakelig ut som en nybegynner., både på flaten og nedover den første slake bakken.

Heldigvis var det så kaldt at jeg måtte stoppe ved gapahukene ved Foretjørnet. Fingrene var stive og hvite, og måtte tines. Det ble en liten pause som gjorde godt.

På den andre runden gikk alt så meget bedre. Jeg hadde smurt med blå, og det ble litt varmere ut over dagen. Skiene hang i oppoverbakker og det gled greit nedover. Balansen var blitt så pass bra at jeg tok en liten utfordring – bakken ned mot skytebanen.

Plutselig, på tredje runden, var jeg på vei oppover mot bakken jeg forsøkte meg på i fjor, og det var nøyaktig like morsomt å stå ned bakken dette året. Det gikk så pass fort at jeg helst ikke ville over ende nederst i bakken. Heldigvis ble det ikke noe fall.

Heller ikke neste gang jeg sto ned bakken ble det fall, selv om jeg hadde større fart enn første gangen. Det var like kjekt, men etter fire runder var beina – og armene ikke helt klar for runde nummer fem.

Det ble litt mer en to timer på ski. På beina klarer jeg greit mer en det, men etter fire runder, fant jeg ut at skulle jeg klare en skitur dagen etter, så måtte jeg si stopp. Det gjorde vondt i både armer og bein dagen etter og det ble bare tre runder...

Det ble en litt lengre tur hjemmefra denne dagen.

Snø og is hindret tur i terrenget.

Snøen ligger som et teppe over naturen. Det er ikke helt nok til å finne fram skiene for en tur i lavlandet, men nok til at det blir temmelig tungt å gå ute i terrenget. Nå har jeg en helt grei tur hjemmefra, hvor det som oftest er mulig å komme fram. Kommunen er grei på den måten å brøyter fortau.

Denne dagen var jeg ikke spesielt lysten på å vasse i snø i sjøkanten. Det ville passe bedre med en helt vanlig tur rundt Gruda. Denne turen er på «bare2 8 kilometer og tar meg under en og en halv time. Disse turene blir ikke med i loggen.

Jeg pleier ofte å bruke litt andre klær på disse nærturene. Gjerne gamle fjellklær som ikke lengre er helt vanntette, eller som er nok så slitt. Jeg har også kjøpt et par Bergans Breheimen bukser for bruk i «lavlandet». Det er jo også greit å få «brukt opp» gamle sko som heller ikke er vanntette, som for eksempel et par gamle ALFA Impact som ikke var tette etter ny gore-tex.

Siden jeg ikke hadde tenkt meg på langtur, heiv jeg på med litt lett utrustning og de gamle Impact skoene, men lot sekken ligge. Jeg trenger ikke dra på den gjennom gatene i byggefeltet...

Så lenge jeg holdt meg langs veiene var det helt greit å gå, men ingen hadde ryddet snø på gang og sykkelstien mellom Bore og Gruda. Selv om det var enkelte spor, så ble det mye vassing i snø bortover mot Gruda.

Det er ikke lett å finne bakker på Jæren. De finnes, og en av disse går fra Gruda og opp til Grudavarden. Hele 76 høydemeter over havet. For meg er dett een passe bakke til å få opp pulsen omtrent i rød sone. Den gir i hvert fall god trening.

Nede på Grudaveien er det et stykke bort til riksveien, men det er laget en gang og sykkelsti tvers over det flate stykket mot Øksnevad. Nesten 3 kilometer med flat vei – en halv time....

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å gå en lengre tur denne dagen, men med flott vær og lite langturer i det siste, ble det til at jeg gikk mot Øksnevad. Det ble mer vassing i snø. Turen over det flate området langs elva krevde nok litt mer enn vanlig, men det gikk helt greit.

Jeg stoppet selvsagt opp for å ta bilde av gangsteinene over elva. Som denne dagen hadde lue av snø. Hvem som la opp disse steinene er ikke godt å si, men de har antakelig vært i bruk i omtrent 1000 år.

Fra Øksnevad er det asfalt nesten 3 nye kilometer, før det igjen er litt grus som denne dagen var dekket av snø. Så er det å gå gjennom byggefelt og langs vei for å nå hjem. Selv om det er noen kilometer langs vei ,så er likevel turen et godt alternativ til å sitte hjemme å se ut vinduet. 12-13 kilometer er en respektabel tur, selv om det bare er en bakke.

Orresanden i snø og vind sammen med broderen.

Frisk vind og noen solglimt.

Det skulle ikke være flott vær, men godt vær, denne dagen. Opphold og ikke for mye vind. Problemet var, at det er snø og is på bakken. Nå snakket YR om varmegrader, og siden jeg planla en tur i sjøkanten, ville det muligens være så pass varmt at den nedtråkkede snøen var grei å gå på .

Det ville uansett være greit å holde seg på plasser med sand. Erfaringen er at det fort blir is i stien om underlaget er hardt. Is er ikke noe for meg. Jeg er blitt mer og mer skeptisk til glatte forhold etter som jeg blir eldre.

Tanken var å ta til Orre og Friluftshuset, for å gå til elva og så nordover. Vinden som ble meldt kunne bli 6-7 m/sek og opp mot 16 m/sek i kastene, noe som er ganske kraftig, og betyr «motbakke» selv på flatene.

Jeg så for meg en tur til Reve havn igjen. Dette er en tur jeg gikk for ikke så lenge siden, men da uten snø. Sammen med Einar tok det nesten tre timer, og jeg satset på noenlunde det samme denne dagen.

Nå ringte broderen, og siden vi ikke så ofte får anledning til å være sammen på tur, sa jeg selvsagt ja til å ta turen sammen med ham. Broderen er ikke i samme form som meg. Han går tur, men mangler litt bakketrening.

For noen år siden havnet vi på nordsiden av Revestranden på en tilsvarende utflukt, og jeg håpet at vi ville komme så langt nord denne gangen også.

Det var broderen som måtte kjøre – denne gang også. Det passer best. Han plukke meg opp på veien mot stranden. Det var noen ganske få biler på parkeringsplassen da vi kom.

Det var is på parkeringsplassen, og mer is på veien mot stranden. Nå kom vi oss bort til stien sørover på innsiden av sanddynene ganske greit. Det var selvsagt snø i stien, men med så vidt varmegrader, var snøen litt løs, og grei å gå på.

Vi kom ut på stranden ved Orre-elva, på Åtangen, og fikk vinden midt i mot. Der blåste det mer enn 6-7 m/sek og det ble oppoverbakke for broderen helt bort til Skårtangen. Der var det også andre,som var på tur.

Vi tok sørover Orresanden, men gikk opp i sanddynene etter et stykke og fulgte stien på toppen bort til Sørnes. Merkelig nok var det mindre vind og lettere å gå på toppen av sanddynene enn nede på stranden. Når det i tillegg kom noen solglimt inne i mellom, så ble det en kjekk tur nordover.

Fra Sørnes og bort til Revtangen var det grus istede for sand. Det har alltid vært litt grus enkelte plasser her, men nå var mesteparten av sanden dekket av grus.

Selv med ganske sterk vind fra nord, kom bølgene inn fra både sør og nord ved søre Revtangen. Ganske underlig det der.

Ved «bunkeren» mellom Tangane ble det stopp for å drikke, og broderen mente det ville være greit om vi snudde her. Jeg hadde med varm saft, som hadde blitt kald på turen, men som kom godt med likevel.

Turen tilbake til Friluftshuset gikk i nesten samme spor som sørover, Nå fikk vi vinden bakfra, og selv om sola nå var godt gjemt bak skyene, gikk det lett mot bilen.

Turen ble ikke på mer enn omtrent 8 kilometer. Med løs snø og løs sand ble det likevel en helt grei treningstur.

På snø i sjøkanten fra Bore til Reve havn.

Skiføre på sandstranden.

Nyhetene var fulle av advarsler. Det var fare for snøskred, store snømengder, glatte veier og vind. I midt hjørne av Norge, var det 10-15 cm lett snø og nesten ikke vind. Selv om det nok var brøytet på hovedveiene,så var det glatt og vinterføre på sideveiene.

For oss som så avgjort ikke er vant med snø og glatte veier, så krever det litt tilvenning. Helst uten å treffe andre eller kjøre ut av veien....

Som nevnt – mange ganger – er jeg ikke like glad i is og snø som før i verden. Med nysnø på bakken, vurderte jeg å ta til Brekko å prøve skiene, men da jeg forsto at veien oppover ikke var brøytet, slo jeg fra meg den tanken.

Jeg er nesten sikker på at det ville gå helt greit å ta en runde fra Sælandsskogen, men det hadde antakelig blitt vassing i mer snø enn det vi hadde hjemme. Jeg måtte finne på noe annet å gjøre denne dagen

Da er det igjen lett å ta til stranden, som jo er like i nærheten og lett tilgjengelig. Nå er det mange mulige turer å gå i strandsonen. Den vanligste turen er fra Sele til Hellestø og retur. Den turen er for kort og enkel til å bli med i loggen.

Det var en litt lengre tur jeg først tenkte på . Jeg satset på å starte fra Hellestø å gå sørover til Fuglingene og så tilbake. En tur på nesten 15 kilometer. Yr mente det ville blåse 6-8 m/sek fra nordvest.

Det er mye bedre å ha vinden bakfra på «hjemvei». Jeg snudde raskt om på planene og tok mot Bore for å først å gå sørover, før jeg ville snu nordover å gå til Hellestø. Samme tur bare en litt annen retning.

Det var folk på Bore, og snø på bakken. Det som manglet var vind. Det var nærmest vindstille. Jeg kjente fort at det ville bli en mye tyngre tur enn jeg hadde sett for meg. Det er ikke like lett å gå i snø som på tørr bakke.

Bare et lite stykke sørover, lenge før jeg nådde Fuglingene, ble det endringer i planene og jeg tok mot Reve havn. En tur på omtrent en mil, bare 2/3 deler av hva jeg hadde planlagt. Med de forholdene jeg hadde denne dagen var det en grei nok tur.

Det var greit vær da jeg startet, men både i sør og i nordvest var det skumle mørke skyer, og under skyene hang det nedbør. Det tok ikke lang tid før det først kom hagel, som så gikk over til snø. Under skyene i sør var det lysning, og etter en stund ble det igjen greit vær.

Og slik holdt det på den dagen, å veksle mellom snø og opphold, og med noe sol inne i mellom. Det var frost, men uten vinden var det helt greit å gå uten å ha oppe hetta.

Denne gangen ble det stopp i båthuset på Reve Havn. Jeg pleier normalt ikke å ta pause på mine turer. Det passet greit å sitte ned noen minutter, te og kjeks smakte godt selv om jeg var alene.

Jeg tok ikke helt samme vei nordover som jeg hadde gått på vei mot Reve havn. Ved Fuglingene gikk jeg stranden mot Bore. Her ble valget å gå inne på stranden i løs sand og snø, eller helt ute i sjøkanten å risikerer våte bein.

Jeg var ikke alene på tur denne dagen. Ikke alle gikk på beina. En del hadde valgt ski. Det var et litt sjeldent syn å se folk på ski i strandsonen. Jeg måtte skrape bilen for snø før jeg for hjemover. Det hadde vært en skikkelig vintertur.

En helt vanlig strandur - fra Orre til Reve havn.

Første turen i 2025.

Det nye året startet som det gamle hadde sluttet. Det regnet skikkelig på natten, og morgenen var mørk og trist. Jeg hadde halvt om halvt bestemt meg for å holde meg hjemme om været fortsatt som de siste seks dagene- Det er greit å gå i overskyet vær med litt nedbør, men ikke spesielt morsomt.

Vi hadde selvsagt feiret nyttår, men jeg var likevel oppe på omtrent vanlig tid – i åtte tiden. Da jeg sjekket været utenfor stuevinduet, ble jeg overrasket. Det var så vidt blå himmel enkelte plasser. Det var jaggu lenge siden jeg hadde sett denne fargen på himmelen.

Nå var det bare noen få grader over null. Jeg var i tvil om hvor jeg burde, eller mer korrekt, kunne gå. Jeg har i tidligere tider gått tur med is og snø under beine. Etter at jeg har passert «gammel» har jeg blitt litt mer forsiktig. Jeg smalt i bakken for et par uker siden og det kan jeg fortsatt kjenne....

Litt ut på dagen, med noen flere lyse hull i skydekket, fant jeg ut at det ikke var dagen for å sitte hjemme. Jeg kunne ikke la være å gå tur på den beste dagen på mer enn en uke.

Det var ikke antydning til snø eller is denne dagen, men med bare to-tre grader hjemme ville det antakelig være is bare litt høyere.. Jeg synes det ville være best med en vintertur i sjøkanten, selv om det antakelig ville bli mange slike fremover i følge værmeldingen.

Det var en stund siden jeg hadde gått fra Friluftshuset på Orre. I november ble det en tur sammen med Einar, og da gikk vi til Reve havn om elva i sør. En tur på 12-13 kilometer, og som kan gås både ute på selve stranden eller innenfor selve strandsonen.

Første turen i 2025 burde muligens være en tur over haug og hammer, men i mangel av forhold fikk jeg klare meg med stranden. Nå var det folk som gikk oppe i høyden, helt uten problemer, men jeg så ikke syn på en slik tur denne dagen. Alderen krever sitt.

Første nyttårsdag, og det var få folk på parkeringsplassen ved Friluftshuset. Mange hadde nok vært sent i seng dagen før, men været hadde også antakelig noe av skylden. Det blåste opp mot 6-7 m/sek og med 3 grader, ble det kaldt. Jeg var glad for skikkelig hodeplagg og mellomlag under Gore-Texen denne dagen.

Det ble på innsiden mot nord, etter å har først tatt turen sør til elva og stranden tilbake et stykke. Der var det litt le for vinden, men det medførte opp og ned i sanddynene. Ikke mange meter opp eller ned, men menge hauger. Etter å ha gått noen kilometerne på flate stranden – i motvind, var det greit å komme på innsiden. Det er i tillegg litt bedre med litt avbrekk i småbakkene. Jeg blir litt stiv i beina på vei og flat strand.

Det blir vanligvis ikke noen pause når jeg går alene. Denne gangen ble det en liten stopp i båthuset ved Reve havn. På vei sørover gikk jeg ut på Revestranden sør for Revtangen. Den stranden endrer seg raskt fra sandstrand til grus og rullesteins-strand. Nå var grusen tilbake. Sandstranden vi gikk på for bare litt over en måned siden var omtrent vekk.

Selv med litt grus og stein under beina, var det lettere å gå sørover. Jeg fikk vinden bakfra og det ble mer behagelig. Selv med vinden bakfra og hetta opp var det kaldt. Det ble et litt lengre opphold i dusjen enn vanlig, da jeg kom hjem. Det tok lang tid før jeg ble varm.

Det hadde vært en helt vanlig tur frem og tilbake fra Orre til Reve havn. En kald dag, men med noen små flotte solglimt. 13 kilometerne i passe bra fart, var en helt grei tur som innledning til det nye året.

En langtur i sjøkanten - Hellestø til Fuglingene.

15 flate kilometer - og litt til.

Etter fire – fem dager med overskyet og null sol, var ikke værmeldingen for nest siste dag i året stort bedre. Den store forskjellen, var temperaturen, som skulle være ned mot null. Heldigvis var det ikke snakk om vind. Meldingen lød på vind på 2-3 m/sek. Det er så nær vindstille som det kommer på Jæren.

Andre for over haug og hammer, og fikk en dag i høyden. Jeg valgte å ta en vintertur i strandkanten. Der var det ikke nedbør og nesten ikke vind. En fin dag for en tur langs Nordsjøen.

Det er mange mil mellom Tungenes og Egersund, og for det meste er det mulig å gå langs kysten. For meg som bor nær sandstrendene, blir det en del turer her.

Denne dagen tok jeg sikte på en av de litt lenge turene. For 4-5 år siden gikk Harry fra Hellestø og sør til Orre. Den turen krever to biler, eller en velvillig sjåfør. Det er selvsagt mulig å gå halve veien og så snu.

Det vil si å gå Hellestøstranden, over til Borestranden og nesten til sør-enden, ved «Fuglingene». Det blir ofte til at jeg går på selve stranden sørover, og på innsiden av sandstranden på vei tilbake, mellom Fuglingene og brua over Figgen.

Den turen er på nesten 15 kilometer, men helt uten bakker. Det er et lite stykke med rullestein, men eller er det god sti eller flat sandstrand. Det er lett å holde høy fart, og jeg har målt opp mot fem kilometer i timen på dette strekket.

Selv om det nesten ikke var vind, var det bølger. Det gikk hvitt et godt stykke utover, og lyden av sjøen som slo innover land fulgte meg hele turen denne dagen.

Selvsagt var det folk som benyttet bølgene. Det var riktignok ikke så mange surfere, men jeg gikk forbi tre stykker i det jeg kom ut på Hellestøstranden. De var på land da jeg gikk forbi, men hadde tydeligvis benyttet dagen.

Jeg tok sikte på langturen denne dagen. Det ville ikke bli noen skikkelig tur neste dag, og etter det har vi 2025. Tiden får vise hvor mye tur det bli i det nye året.

Denne dagen hadde jeg kledd meg «lett» med bare en ullbluse under jakken og uten mellomlag under buksa. Det hadde blitt mye svette med både mellomlag under jakken og under buksa de siste turene. Jeg fikk forsøke med mindre klær, men mellomlags-klærne lå i sekken.

Det gikk greit til Sele havn og videre over brua og bort til Borestrande. Den virker jo nesten uendelig lang – sett fra nordre enden. Jeg kom meg greit sørover, og måtte faktisk lette på antrekket. Lua havnet i lommen, og jeg måtte åpne jakken.

Det ble litt annerledes da jeg satte kursen mot nord. Det var ikke mye vind, men midt i mot, ble det kaldt. Det var å få på både vanter og lue, og få jakken helt opp.

Sørover går mye at turen på flate stranden. Nordover blir det litt mer variert, men uten skikkelige bakker. Likevel blir det lettere å gå. Nesten to timer med samme bevegelse gir litt stive bein, og det var helt greit å løse opp litt med noen småbakker opp og ned.

15 kilometer er litt mer enn det jeg har gått denne høsten. Det har blitt mange turer på to til tre timer, men ikke med så lange. Jeg lurte på hvordan det ville bli mot slutten, men da jeg kom ut på Hellestøstranden på tilbaketuren, var jeg ikke i tvil om at jeg måtte legge til den siste kilometeren helt inn til enden av stranden og tilbake til parkeringsplassen.

Denne turen var kjekk. Jeg fikk bekreftet at jeg fortsatt lett kan ta turer på 20.000 steg eller mer. Det var en stund siden jeg hadde gått så pass mye. Det var likevel helt greit å kunne sette seg inn i bilen.