Orresanden i snø og vind sammen med broderen.

Frisk vind og noen solglimt.

Det skulle ikke være flott vær, men godt vær, denne dagen. Opphold og ikke for mye vind. Problemet var, at det er snø og is på bakken. Nå snakket YR om varmegrader, og siden jeg planla en tur i sjøkanten, ville det muligens være så pass varmt at den nedtråkkede snøen var grei å gå på .

Det ville uansett være greit å holde seg på plasser med sand. Erfaringen er at det fort blir is i stien om underlaget er hardt. Is er ikke noe for meg. Jeg er blitt mer og mer skeptisk til glatte forhold etter som jeg blir eldre.

Tanken var å ta til Orre og Friluftshuset, for å gå til elva og så nordover. Vinden som ble meldt kunne bli 6-7 m/sek og opp mot 16 m/sek i kastene, noe som er ganske kraftig, og betyr «motbakke» selv på flatene.

Jeg så for meg en tur til Reve havn igjen. Dette er en tur jeg gikk for ikke så lenge siden, men da uten snø. Sammen med Einar tok det nesten tre timer, og jeg satset på noenlunde det samme denne dagen.

Nå ringte broderen, og siden vi ikke så ofte får anledning til å være sammen på tur, sa jeg selvsagt ja til å ta turen sammen med ham. Broderen er ikke i samme form som meg. Han går tur, men mangler litt bakketrening.

For noen år siden havnet vi på nordsiden av Revestranden på en tilsvarende utflukt, og jeg håpet at vi ville komme så langt nord denne gangen også.

Det var broderen som måtte kjøre – denne gang også. Det passer best. Han plukke meg opp på veien mot stranden. Det var noen ganske få biler på parkeringsplassen da vi kom.

Det var is på parkeringsplassen, og mer is på veien mot stranden. Nå kom vi oss bort til stien sørover på innsiden av sanddynene ganske greit. Det var selvsagt snø i stien, men med så vidt varmegrader, var snøen litt løs, og grei å gå på.

Vi kom ut på stranden ved Orre-elva, på Åtangen, og fikk vinden midt i mot. Der blåste det mer enn 6-7 m/sek og det ble oppoverbakke for broderen helt bort til Skårtangen. Der var det også andre,som var på tur.

Vi tok sørover Orresanden, men gikk opp i sanddynene etter et stykke og fulgte stien på toppen bort til Sørnes. Merkelig nok var det mindre vind og lettere å gå på toppen av sanddynene enn nede på stranden. Når det i tillegg kom noen solglimt inne i mellom, så ble det en kjekk tur nordover.

Fra Sørnes og bort til Revtangen var det grus istede for sand. Det har alltid vært litt grus enkelte plasser her, men nå var mesteparten av sanden dekket av grus.

Selv med ganske sterk vind fra nord, kom bølgene inn fra både sør og nord ved søre Revtangen. Ganske underlig det der.

Ved «bunkeren» mellom Tangane ble det stopp for å drikke, og broderen mente det ville være greit om vi snudde her. Jeg hadde med varm saft, som hadde blitt kald på turen, men som kom godt med likevel.

Turen tilbake til Friluftshuset gikk i nesten samme spor som sørover, Nå fikk vi vinden bakfra, og selv om sola nå var godt gjemt bak skyene, gikk det lett mot bilen.

Turen ble ikke på mer enn omtrent 8 kilometer. Med løs snø og løs sand ble det likevel en helt grei treningstur.