Skituren 2025 - antakelig.

Brekkå - fast plass for den årlige skituren.

Fra svært kompetent hold, har jeg fått høre – gjentatte ganger, at jeg ikke kan gå på ski. Ikke desto mindre var det nettopp det jeg tenkte å gjøre denne dagen. Det var få andre muligheter for utendørs aktiviteter. Det lå snø i lavlandet, og det var kaldt.

Det har som regel blitt en skitur eller to i Brekkå de siste årene. Det blir ikke lenger lange og bratte skiturer. Alderen gjør sitt. Balansen er ikke hva den en gang var. Jeg tenker meg om både en og to ganger før jeg tar bakkene – på ski.

Trøsten er at mange bekjente som er like gammel som meg, brant treskiene på 60 tallet, og har siden ikke hatt ski...

Nå er det også slik at jeg tar et år om gangen, når det gjelder ski, og synes det er en liten seier når jeg får tur i et nytt år, Jeg tok mot til meg i fjor og sto ned noen av bakkene i Brekkå, og gikk ikke bare på flaten, men det satt langt inne.

Jeg var langt fra sikker på om jeg dette året ville tørre å ta med de samme bakkene jeg sto ned i fjor. Vi fikk se, men med tanke på hvor morsomt jeg syntes det var, håpet jeg det ville gå dette året også.

Så lenge det ikke er is eller snø på bakken i lavlandet, blir det ture på barmark. Bare når det ikke er spesielt greit å gå på grunn av snø og is, blir det skitur.

Det var en kald dag uten vind. Hjemme var det 3-4 kuldegrader, men jeg ble overrasket da jeg kikket på termometeret i bilen på vei opp. Det viste 13 minus. Det er kaldt det...

Det var lite folk og lite snø i Brekkå. For lite snø til å kjøre opp skikkelige spor. Det hadde muligens vært bedre om jeg kunne gått i spor, men den første runden var elendig. Jeg var helt uten balanse og jeg så antakelig ut som en nybegynner., både på flaten og nedover den første slake bakken.

Heldigvis var det så kaldt at jeg måtte stoppe ved gapahukene ved Foretjørnet. Fingrene var stive og hvite, og måtte tines. Det ble en liten pause som gjorde godt.

På den andre runden gikk alt så meget bedre. Jeg hadde smurt med blå, og det ble litt varmere ut over dagen. Skiene hang i oppoverbakker og det gled greit nedover. Balansen var blitt så pass bra at jeg tok en liten utfordring – bakken ned mot skytebanen.

Plutselig, på tredje runden, var jeg på vei oppover mot bakken jeg forsøkte meg på i fjor, og det var nøyaktig like morsomt å stå ned bakken dette året. Det gikk så pass fort at jeg helst ikke ville over ende nederst i bakken. Heldigvis ble det ikke noe fall.

Heller ikke neste gang jeg sto ned bakken ble det fall, selv om jeg hadde større fart enn første gangen. Det var like kjekt, men etter fire runder var beina – og armene ikke helt klar for runde nummer fem.

Det ble litt mer en to timer på ski. På beina klarer jeg greit mer en det, men etter fire runder, fant jeg ut at skulle jeg klare en skitur dagen etter, så måtte jeg si stopp. Det gjorde vondt i både armer og bein dagen etter og det ble bare tre runder...