Men det er fortsatt så mye snø over 900 at det blir betegnet som "skiføre". Det hadde muligens gått å komme seg inn til Tomannsbu.
En annen sak er at jeg måtte være hjemme til 4. Det er helt påkrevd å stille i barnebarns 1. års dag- ingen unnskyldning gjelder....
Jeg snakket som vanlig med broderen i telefon på søndagsmorgen. Vi ble fort enige om at det kunne passe med en tur til Bynuten. Men han hadde vært utenfor døra, og påsto at det minnet om sommertemperatur ute. Vi diskuterte om det var langbukse eller kort.
Heldigvis valgte vi kortbukse. Det var alt 14-15 grader hjemme, og selv om det så ut som om det skulle komme en bøye, så forsvant skyene, og det ble skikkelig bra vær.
Værmeldingen var ikke så bra, og det viste igjen på bilene. Det var mindre enn 10 stk da vi startet, og ikke mer enn ca 30 da vi kom ned.
Vi snakket om å ta det med ro oppover, og vi var nok en del under maksimalpuls på hele turen oppover. Broderen menete det gikk sent, men min erfaring er at det er når vi holder igjen at det går fort. Dette tror jeg skyldes at vi da holder jevn fart.
Vi gikk forbi noen ganske få på vei opp, og måtte helt ned i skaret i Svartdalen før vi møtte folk oppover. Det kom en del imot, men ikke noe 17. maitog.
Det hadde været egentlig fortjent. Ikke for varmt, lite vind og tørt i bakken ga optimale forhold. Det var egentlig dagen for å gå fort, men vi hadde som nevnt bestemt oss for å ta det med ro.
Vi traff ingen kjente, men vi snakket med en del av de som var på vei opp. Som vanlig var det noen som spurte om veien (om det er langt igjen) , og også denne gangen sto vi i bakken der det er halvveis til toppen da spørsmålet kom.
Det er litt morsomt å se reaksjonene når vi peker rett opp og sier at der er toppen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar