Lifjell i Sandnes lørdag og søndag (9. og 10 november)

Lifjell lørdag og søndag.

Lørdagens tur ble en våt affære.

Det er ikke ofte at det er så vått som på lørdag. Det regnet stort sett hele tiden, og det hadde det gjort i over et døgn.

Alle småbekker hadde vokst seg store, og det buldret og rant over alt.

Det var folk på parkeringsplassen, men jeg så ikke en kjeft på turen rundt Li. Selv helt oppe på senderen var det ikke spor. Det var egentlig ikke så rart. Været var skikkelig dårlig. Det regnet hele tiden. Alt fløt.

Det er lagt ut en del plank øverst. Disse var under vann, og det ble å vasse over på plankene.

Det var mørke skyer og regn, men plutselig åpnet det seg noen lyse flekker med blå himmel. Jeg håpet selvsagt på opphold, men..

Alle bekkene ned mot fjorden gikk store. Det var ikke enkelt å komme over.  Jeg strammet buksebeina nederst og vasset over.  Det rant stort sett vann i stien hele veien, og noen plasser var det mer en bekk enn sti.  Ned mot Revesdal var det en bred elv.  Nedenfor Dalevann der veien går over  i  sti var det vanskelig å komme fram. Stien var mer en foss, og vannet nådde opp på leggen enkelte plasser.  Det ble en tung tur, og det tok tid å komme rundt.

Selv om det regnet natt til søndag var det betydelig mindre vann i stien.

Jeg avtalte med broderen at vi skulle ta en tur rundt Lifjellet. Det blir litt kjedelig å gå samme turen to dager på rad, men denne søndagen hadde ikke broderen anledning til å ta en langtur, som også ville kreve mer kjøring. Det ble derfor Lifjell.

Det var en del biler på parkeringsplassen, og vi så spor i sorpa utover, men vi så ikke folk. – utover en som kom springende forbi.  Han holdt god fart.  Jeg går mye mer forsiktig.

 Det ble som vanlig til at vi holdt jevnt tempo utover sjøen, og opp mot ”syregrensen” i bakken opp fra Bymarka.  Det er vanskelig å holde seg under anarob terskel i hengene opp over.  Men i følge de som skjønner seg på slikt, skal det være bra for kondisen å presse seg litt. 

Jeg var kliss bløt på toppen, og det ble fort kaldt i den lille vinden som blåste.  Vi svelget saften og fortsatte nedover.

På toppen var det en del folk, og det kom flere mens vi var der.  Vi traff også et par i bunnen av den fordømte bakken. De hadde kommet opp skaret, og lurte på hvor langt det var til toppen.

Søndagens tur ble mye lettere enn lørdagens.  Det gikk greit rundt, og også fortere enn på lørdagen.