Denne fredagen hadde jeg planlagt tur inn til Blåfjellenden. En del år har det vært mulig å komme innover i november, og jeg ville forsøke.
På nettet så det ut som om det ikke var særlig mye snø oppover i høyden. Litt vassing i snø helt øverst går greit, men for mye blir strevsomt og det tar tid. Webkameraet til Røde Kors viste nesten snøfritt nede, og det var folk som hadde gått på beina til Sandvatn forrige helg. Jeg var optimist.
Det var ingen grunn til optimisme.
Det var snø langt nedover fjellsidene. Hunnefjell var dekket, og det så ut som om det var forholdsvis dyp snø. Jeg skulle ikke langt opp i bakken før det ble snø. Vannene var alt isdekket .Det gikk fort opp for meg at det ikke ville bli noen tur inn til Blåfjellenden. Men siden jeg alt hadde kjørt opp, kunne jeg lik så godt ta en tur innover heia. Det var litt sol og klar himmel. Ikke langt oppe i bakken fikk jeg se sorte skyer i sør.
Det ville ta litt tid før de tok meg igjen, og det er lov å håpe. Det gikk ikke fort innover mot fossebekken. Snøen som lå i søkkene, gjorde det sleipt og glatt, og jeg kunne ikke alltid se bakken.
Videre oppover mot Kringlekveven var det betydelig mer hvitt. Og da det begynte å komme snø fra oven, ble det til at jeg snudde. En kort tur, men jeg fikk da brukt beina i en god time og litt.
Sporene innover ble fort dekket av snø, og det ble nærmest whiteout i en periode. Øverst kunne det ha vært enda dårligere forhold. Jeg tror det var godt at jeg snudde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar