En novembertur på høgjæren er et godt alternativ om det er snø oppover.
Turen går i åpent terreng og er eksponert for vær og ikke minst vind. Denne dagen var det nesten vindstille og overskyet. Jeg fikk litt regn på meg, men det var egentlig ikke noe å snakke om. Det jeg kunne ha snakket om – lenge – var sorpa. Selv om det er laget god sti for noen år siden, er det nå store partier med myr og sorpe. Jeg tråkket igjennom myra en plass, og det var nærmest bunnløst. Det var også sleipt i sorpa. Jeg var ute og sklei et par plasser.
Det var ikke andre biler på parkeringsplassen da jeg kom. Det var ikke spor av folk heller. Jeg møtte en mann nesten nede ved Holmavatn. Det var første tegn på at andre også var på tur denne dagen.
På veien mellom bilen og Synesvarden, så jeg til gjengjeld ferske spor av rådyr. Jeg så ikke dyra, men ut fra sporene var det ikke lange stunden siden de hadde trippet på stien.
Sola var framme en liten stund. Den varmet godt i le for den lille trekken det tross alt var.
Jeg så heller ikke spor utover mot Steinkjerringå, men nesten helt ute ved statuen, var det en far med tre unger. Jeg måtte stoppe og spørre hvor de kom fra, og de hadde kommet over myrene. De ville ikke gå tilbake samme vei, og tok en rundtur litt oppe i høyden. Faren med den minste på ryggen. Det må ha vært tungt i blautmyra.
På vei tilbake mot Holmavatn, traff jeg en del folk. Først tre jenter med to hunder. Som ikke var i band. Der etter en mann med hund, som var i band.
Jeg tror jenter har lettere for å ”overse” båndtvangen, hunden må jo få lov å utfolde seg.
Eller var det ikke mange sporene oppover mot Synesvarden. Det var en jente som sprang, og hadde pause på toppen.
Jeg tok ingen pause og fortsatte direkte mot bilen. Det gikk ikke veldig fort ned bakken fra Synesvarden, og ennå saktere opp bakken med alle gjerdeklyverne. Men Det var tross alt en fin tur.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar