Bynuten Søndag 26. mai.

Sommertur med små forviklinger.

Etter å ha vært på Blåfjellenden fra fredag til lørdag, ville det passe med en tur i ”lavlandet”. Vi kunne velge å ta 7. nutsturen. Med fint vær, så ville det bli en grei tur. Nå hadde broderen vært dårlig på lørdagen og ville ”ta det med ro”. Vi valgte Bynuten.

Det var en god del biler på parkeringsplassen da vi kom.  Det var noen i bakken, og vi gikk forbi disse ved leet.  Det var også en hel del folk på vei oppover, som måtte ha startet omtrent samtidig. Vi lurte på om det var en fellestur for ”turgjengen”.

Været var bra – sol og lite vind. Hjemme var det overskyet/tåket og helst litt kaldt. Broderen hadde på skjorte, men den ble tatt av alt på parkeringsplassen.  Vi tok det med ro oppover, og det gikk greit til å begynne med, men etter hvert ble broderen mer og mer tung, med høy puls i bakkene. Det ble ikke bedre oppover og oppe i den lille dalen før siste brekke, satte han seg ned. Jeg fortsatte opp til topps.  Han var bedre da jeg kom ned igjen, men det skulle ikke store bakken til før pulsen igjen var på topp.

Dette var helt likt med det jeg hadde opplevd på forrige turen til Bynuten. Da kreket jeg meg opp, men ble andpusten selv ned bakkene.  Nå var det ikke hyggelig å se at broderen slet med pulsen, men med bakgrunn i at jeg hadde hatt det helt likt på forrige tur, lurte vi på om det kunne være medisinen som gjorde utslaget. Vi hadde begge tatt migrenemedisin dagen før turen.

Eller det kan være varmen.  For min egen del gikk turen helt uten problemer, så det er i hvert fall ikke noe som trenger å komme igjen.

Turen ned gikk omtrent i normalt tempo, og akkurat som for meg forrige uke, gikk siste bakken opp i et ”godt” om ikke fullt tempo. Hva det enn var, så påvirket det ikke kroppen vesentlig i den siste bakken. (Underlige greier…)

Nå var jeg klar for tur dagen etter, og jeg håper broderen også vil være oppegående på mandagen.

Uansett en fin tur i godt vær. Og med en god del folk på tross av at 7. nuts turen ble arrangert samme dag.

Blåfjellenden 24. til 25. mai

Sesongåpning og sommertur.

Forrige uke var det å snu ved Fossebekken på grunn av snø og snøsmelting. Denne uka var det omtrent sommerforhold.

Det hadde med andre ord smeltet mye snø i løpet av en uke.  Det ble en sommerlig sesongåpning.

Men det hele holdt på å skjære seg. Med bestyrerinnen i Spania, sto det bare på meg selv. Men jeg hadde ”glemt” at bilen skulle på service.  Og når bestyrerinnen sin bil ikke starter, da sliter jeg med å komme av gårde.

Nå blir det som oftest en løsning, så også denne gangen i form av en velvillig nabo.

Det ble to fluer i en smekk – både hente bilen på verkstedet og skaffe transporten opp til Hunnedalen.

Det var meldt brukbart vær, men det ble egentlig bedre enn brukbart. Det var sommer i fjellet.

Litt  ”gjennomslag”  i fennene nederst. Her var snøen skikkelig bløt, og bare fra fredag til jeg kom tilbake på lørdagen hadde de nederste fennene minket merkbart.  Gjennomslag og bløte fenner gjør det litt tungt, og det ble til at jeg gikk litt rundt på vei oppover.  Det var helt uproblematisk å komme over Fossebekken. Den var faktisk større på lørdagen.  Øverst var det helst mindre snø enn nede. Det lå kun fenner på de vanligste plassene. Og de har i andre år ligget omtrent til september.  Jeg gikk ned renna. I forhold til i fjor, så var det mindre snø nå i mai enn i første uka av juni. Fortsetter været bare noen dager til, så er det også mulig å gå over mot Sandvatn.

Det var sol og varme på terrassen. Jeg hev av meg det meste og satt i sola til nærmere 6. I det fine været trodde jeg det ville komme noen andre innover. Men det var først over ni at det kom to karer. De hadde holdt stien, mer enn å følge mine spor. Karene ville ned Fidjadalen på lørdagen.

Det ble en rolig kveld, der det var stilt i hytta rett over 11.

Det ble også en rolig morgen. De to karene sto opp og gikk. De laget ikke mat, og ville ta frokosten lenger nede i dalen. Jeg spiste, gjorde rent, og ventet litt.

Været var like godt som på fredagen fra morgenen av, men det var blått mot sør. Jeg lurte på om det ville bli regn før jeg nådde Hunnedalen, men været trakk vekk.  Det ble helst sol og varme. Med trekken fra nord og sola i ansiktet, må det bli en grei tur.

Nå er det litt tyngre å gå oppover utenom stien – opp rennå er bratt. Det merket jeg øverst, da det tok litt tid før det ble kjekt bortover flyene.

Jeg møtte et svensk par rett nedenfor ”porten”. De ville ligge i telt, og hadde tenkt seg innover mot Blåfjellenden.

Forholdene var bort i mot perfekte, det burde være flere på tur slike dager. Men jeg traff ingen andre.

Høgjæren 20. mai

”Søndagstur” på mandag – i regn.

Det var meldt om væromslag, fortsatt varmt, men på langt nær samme varmen som de to foregående dagene. Temperaturen var likevel opp mot 15 grader på morgenen. Det var i tillegg meldt om regn. Nå pleier det ikke å bli mye nedbør når vinden står fra sør/øst.  Vi kunne håpe at regnet holdt seg vekke til vi var ferdig med turen.

Broderen ringte. Det ble litt forklaring rundt gårdagens tur, og hva jeg trodde det ville være mulig å gjennomføre denne dagen. Jeg kjente meg fortsatt ”kjørt” på morgenen, men etter en solid frokost, og ikke minst en god del vann, følte jeg at det burde være mulig med en lett tur. Vi ble enige om høgjæren.

Bernt ringte litt senere, og også denne dagen ville vi bli tre.  Det er alltid god stemning i bilen til startpunktet. Også denne morgenen. Det var noen dråper i lufta i det vi parkerte i Tovfdal. Vi tok på jakken, men bare et lite stykke oppe i bakken ble det lettelse i antrekket.

Og det holdt helt til et stykke etter Holmavatn. Fra der og til vi var tilbake i bilen silte det ned. Ikke mye, men nok til at hetta var på meste parten av tiden. Det var også et par solide bøyer underveis.

Det var en del folk på vei denne dagen, og selv på Tovfdal var det 3 biler utenom vår. Det satt en hel del folk ved steinkjerringå da vi kom dit.

De siste to gangene har vi gått en rundtur. Denne gangen ble det samme vei frem og tilbake. Det gjør turen noe lenger, men til gjengjeld så blir det mindre ”terrenggåing” og meste parten av turen på god sti.

Opp bakken ved start fra bilen tok jeg det skikkelig med ro. Fikk pulsen under ”kontroll” og videre holdt jeg tempoet på et bra, men rolig nivå. Men, som så ofte, når vi starter i et tempo, så holder vi det samme tempo hele turen. Og siden vi tok det litt med ”ro”, ble det denne gangen omtrent samme tempo både opp og ned bakker.

Nå er ikke bakkene på høgjæren så bratte at det gjør noe, men med samme tempo opp og ned, så skal det ikke mye til for at det går litt for fort oppover. Denne gangen gikk det greit, og som vi tidligere har erfart, da går det fort på totalen.

Vel nede på parkeringsplassen, kunne jeg for min del bare konstatere at det hadde vært en mer enn grei tur, og vi hadde heller ikke brukt mer tid enn ”normalt”.

Bynuten søndag 19. mai.

Tur i sydentemperatur.

Siden det ikke ble noe av turen til Blåfjellenden, måtte det  bli en tur til Bynuten på søndagen.  Alt fra tidlig morgen tegnet det til å bli en usedvanlig fin sommerdag. Det blåste riktignok litt, og det var noen skyer, men temperaturen var alt fra morgenen av opp mot 25 grader. Jeg kom meg av gårde rundt 10. Det var alt en del biler på parkeringsplassen. Og en del som holdt på å sale opp. Jeg prøvde å ta det med ro opp de første bakkene, men kjente at jeg måtte gå usedvanlig rolig for ikke å få pulsen helt i topp.  Jeg ment det ikke kunne være noe galt, men fikk pulsen over 85% selv med liten fart.

I ettertid, så ser jeg hva som var årsaken – et vel kjent fenomen i ”syden”. De første gangene jeg trener der, må jeg holde treningen på et svært lavt nivå for å unngå høy puls. Og temperaturen på søndagen var fullt på høyde med syden i søkkene og i le for vinden. Selv i skyggen hold det vel godt over 25 grader.

Jeg gikk tom på vei opp, og det ble helt usedvanlig tungt på vei ned. Det vil si at i bakkene nedover gikk det greit, men bare en liten oppoverbakke var nok til at pulsen føk i været.  Den siste bakken gikk i rolig tempo, men det løsnet litt på slutten.  Hjemme var det bare å ta det helt med ro. Det var tydelig at kroppen hadde tatt seg ut, og trengte hvile.

Jeg gikk forbi noen oppover. Over fossen satt en liten familie, minstemann i bæremeis. Jeg kunne ikke se spor oppover, men øverst så jeg en person på siden av varden.  Nedover var jeg nok den første. Jeg møtte en del over på vei oppover. I det fine været trodde jeg det egentlig ville være mer folk. Men det ble ikke mange i mot etter halvveis tilbake.

Det var ikke snø i skaret, men det lå fortsatt en liten fonn langs tjernet over fossen. Det må ha smeltet mye i det siste.  Stien var fortsatt sorpet, og det tørket ikke mye opp, selv om det var varmt.

Men på tross av at jeg følte jeg nærmest kravlet nedover, så gikk det ikke over 1,5 timer. Klokka var ikke over 14:00 da jeg igjen sto ved bilen.

Nyttig lærdom, i høy temperatur – ta det med ro, og ta med mer drikke.

Dette burde jeg jo egentlig ha lært for minst 20 år siden….

Det var en skikkelig vårtur. Gjøken gol, jeg hørte den for første gang i år. Bjørkene begynte å bli grønne. På sørsiden var det grønt, i nordhellingene var det bare så vidt det var museører.  Opp gjennom liene var det varmt, og på tross av at det ble skikkelig tungt, var det kjekt igjen å kjenne varmen fra sola.

Men som vanlig en del bikkjer som ikke var i band…

Innover mot Fossebekken 18. mai

Trugetur

Dette året ble det ikke en tur til Blåfjellenden  forbindelse med 17. mai helga. Med bestyrerinnen vel plassert i Spania, lå egentlig alt til rette for en helg på Blåfjellenden.  SeNorge meldte om snødekke nesten hele veien innover.  Det burde ikke være noe problem med truger.

Jeg gjorde klar lørdagsmorgen. Kjøpte inn mat for noen dager, og håpet at det ville være greit, selv om jeg reknet med å være alene.

Værmeldingen var svært god – sol og varme. Og de fikk rett, det var langt over 20 grader selv helt oppe i Hunnedalen. Jeg ble litt betenkt da jeg fikk se elva i Øvstebødalen.  Den gikk større enn det jeg har sett på lenge. Det må ha vært opp mot 10 års flom. Med så mye vann i elva, ville det gå stritt i Fossebekken.  Jeg håpet at det  fortsatt ville være snøbruer. Litt nifst, men på truger burde det gå, spesielt om jeg kjente til forholdene under den eventuelle snøbrua.

Det lå snø helt nede.  Jeg gikk over den første lille bekken på en snøbru. Det var ikke mye fenner oppover Oleskaret, men det lå snø. På andre siden, var forholdene omtrent som på samme tid i fjor.

Nesten  heldekkende snø, og issørpe på tjernene. 

Det var spor innover, og ett stykke på vei kom det to personer i mot. Jeg stoppet og spurte hvor langt inne de hadde vært. De hadde snudd ved Fossebekken.

Det var ”selvsagt” utlendinger.  Jeg trodde nok at elva ville gå stri, men gikk inn for å sjekke.

Det var mulig å komme over deler av elva på snøbro. Det ville også være mulig å komme til midten av elva, men det lille stykket over resten, gikk stritt. Jeg så ikke syn på å trø ned i vannet med den farten det hadde. Og snudde.  Det hadde gått en kar over tidligere, og hadde jeg tenkt meg om, så hadde jeg tatt av gårde tidlig, før smeltingen var kommet helt i gang. Nå rundt 15:oo var det mye vann i elva.

Jeg tok på trugene og vasset tilbake. I det jeg kom over kanten så jeg tre personer som også kom ”vassende” i  snøen.  Jeg gikk ned og tok en liten prat. Også de utlendinger.  Tre i fellesskap kan nok komme over elva, men det blir uansett tungt å komme seg helt inn til hytta.  Det er dagslys lenge, og fint vær, det er ikke mye som kan gå galt, om de kommer over elva.

Med slik snøsmelting som på lørdagen, vil det ikke ta mange dagene før det er greit å gå innover.

Antakelig vil det være mulig alt neste helg, men da med truger øverst. Vi får se på været.

Om 14. dager vil det i hvert fall være mulig, selv om det blir en god del fenner å krysse.

Synesvarden – Steinkjerringå Søndag 12. mai

Søndagstur

Etter å ha vært dårlig noen dager, følte jeg ikke for en lang og tung tur på søndagsmorgen.  Jeg klarte ikke helt å bestemme hvor turen burde gå. Men da Bernt ringte, var han ikke i mot en tur rundt høgjæren.  Det er en lett tur, og ville heller ikke ta ”hele dagen”.

Jeg snakket med broderen omtrent samtidig, og selv om han kunne tenke seg Lifjell på grunn av vinden, så ble også han med på Høgjæren.

Det var vesentlig bedre vær søndag en både torsdag og lørdag. Det blåste en del, så vi beholdt jakken på hele turen.  Det var et spor i søla oppover den første bakken. Jeg hadde egentlig ventet en del folk. Søndag pleier å være turdag, og mange bruker området rundt Synesvarden som turområdet.

Vi så folk på Synesvarden – den et lett å se stort sett fra hele området. Vel oppe på toppen var det ikke folk å se i det hele tatt, men det kom noen i mot på vår vei mot Holmavatn.  Med hund, som de satte i band da de så oss.  Hundeiere er en egen rase – regler gjelder bare så lenge noen kan se de.

Over kantene i mot vinden var det litt kaldt, men i le for vinden, og spesielt da vi fikk vinden bakfra det siste stykket, ble det en behagelig tur.  Vi så regn lenger inne i landet, og jeg trodde vi ville få regn på oss før vi nådde bilen. Det kom noen dråper i søkket mellom litla Synesvarden og Synesvarden, men det var også alt.

Fra Synesvarden og ned til Holmavatn går det greit unna. Det er lettgått god sti og mye slakt nedover.

Fra Holmavatn til Steinkjeringå er det kuppert og vi fikk vinden rett i fleisen. Det gikk litt trått opp bakkene.

Fra Steinkjerringå og til bilen gikk det i radig tempo.  Vi holdt omtrent samme fart opp bakkene som på flaten, og erfaringen er at da går det kjapt unna.

En fin tur med et bra innslag av ”trening”.

Bynuten lørdag 11. mai.

Regn og – regn.

Ingen god start. Det regnet, og det var meldt om mer regn.   Men det måtte bli en tur. Lørdag uten tur er ikke særlig lystelig.

Jeg kjørte til Seldal. Det var et par biler på parkeringsplassen, men det kom en person i mot i toppen av bakken. Det kunne ikke være mange andre på vei i regnværet. Jeg labbet oppover, og forsøkte å ta det med ro. Det er ikke alltid like vellykket. Og denne gangen ble det litt over kanten alt i andre bakken. Det ble tungt videre oppover.

Det var lett regn fra start, og jeg kan ikke si det var opphold i det hele tatt til jeg kom ned. Fra midtveis oppover var jeg i grunnen våt, og på vei nedover ble jeg våtere. Alt var vått da jeg km tilbake til bilen.

Ingen spor i sorpa fra denne dagen, men det må ha gått noen oppover på fredagen. Det var fortsatt litt snø langs øverste tjernet og det lå en fonn i skaret opp mot Svartdalen. Men isen var borte på Svartdalstjønnet.  Syra i beina kjentes godt i de siste brekkene opp mot brinken.

Jeg hadde i utgangspunktet avtalt med meg selv å vurdere å snu ved fossen, men jeg vet at jeg ikke ville være helt tilfred med å snu. Det blir å presse seg litt oppover. På kanten fikk jeg også vinden i mot. Etter å kjempet mot vinden hele turen oppover lurte jeg på om den hadde snudd, men heldigvis nedover fikk jeg den i ryggen. Utover mot varden var det surt. Det ble en kort stopp for saft – heldigvis varm. Nedturen er enklere, men det var sleipt i sorpa, og jeg gikk forsiktig.  Rundt halvveis møtte jeg et par på vei opp. Utlendinger.  Med en plastpose tredd over jakken. Det er ofte utlendinger som er ute og går i dårlig vær, tidlig eller sent i sesongen.  Jeg tror det kan ha litt med hva vi (nordmenn) oppfatter som ”ubehagelig/farlig” og hva ”utlendinger” tenker om slike ting. Det kan ha noe med erfaring å gjøre.

Uansett så går det jo helst godt.

Jeg var i hvert fall både kald og våt da jeg kom ned, og satte varmeapparatet på fullt, selv om det var 7-8 grader ute.

Høgjæren torsdag 9. mai ”Kristi himmelfarts dag”

Tur uten klyving.

Normalt er torsdag treningsdag, men med en rød dag på kalenderen, måtte det bli tur.  Jeg hadde ikke vært på høgjæren på en stund, og det er nesten en tradisjon at den dagen går vi rundt Synesvarden. 

Broderen var enig, og vi kom av gårde på normaltid.

Værmeldingen var ikke den beste. Vi hadde regn på bilruta oppover. Det blåste også litt da vi parkerte i Tovfdal.

Oppover den første bakken ble det litt rolig gåing, men bare over de første gjerdeklyverene, ble det satt opp et bra tempo.

Litt underlig, det regnet nede ved bilen, og ble nærmest opphold opp mot litla Synesvarden og så  regn igjen i dumpa mellom litla og store Synesvarden for så å regne skikkelig nede ved Holmavatn.

Det kunne være at vi gikk over og nede i en ”regnsone”.

Det var en del biler på parkeringsplassen. Og på Synesvarden var det folk samlet til gudstjeneste. Klokke i stativ og prest som holdt ”preken”.  De ble muligens forstyrret av oss som tok noen foto og så for videre.

Nedover mot Holmavatn, diskuterte vi hva vi skulle gjøre videre. Jeg går normalt tilbake samme vei etter å ha vært ute hos Steinkjerringå. Broderen går direkte opp til Synesvarden. Dette gjør turen litt kortere, men det blir til gjengjeld en del tråkking i terreng i stede for god sti.

Bakken opp mot Gauleiksvarden gir god trening. Her kommer bakkene slik at vi får hentet oss inn litt, før neste bakke, og de ligger slik til at pulsen kommer opp mot topp i alle strekkene – naturlig intervall.

Det samme skjer på vei fra Steinkjerringå til Synesvarden, men her er strekkene noe lenger, og ikke fullt så bratte, og lenger imellom, så her blir intervallene lengre.

Det gikk skikkelig greit opp de siste bakkene. Det er ikke så veldig ofte vi har kommet til toppen uten å  få pulsen helt opp, med litt tempo i bakken. Dagsformen for begge var god.

Fra Steinkjeringå og til bilen hadde vi været bakfra, og det ble da en litt annen tur enn fra Holmavatn og mot Steinkjerringå. Det var skikkelig surt en stund.

Med under tre timer på tur var vi i god form da vi kom til bilen – en grei tur (men ikke mye styrketrening).

Bynuten søndag 5. mai

Fjelltur i mai.

En ting er helt sikkert. Været var helt annerledes enn på lørdag. Nå var det ikke sol hele tiden, men en helt annen temperatur, mye mindre vind og det ble bedre utover dagen.

Jeg hadde ikke avtalt noe med broderen, men det var ikke vanskelig å bli enige om Bynuten som turmål denne dagen.  Bernt ringte, og vi ble da tre oppover.

Det tar alltid litt tid å kjøre. Denne gangen tok vi om Ålgård for å se på russen som hadde hatt treff i Kongeparken. Antakelig en våt historie.

På parkeringsplassen var det noen fra Folkehjelpen. De skulle ha folk ut i terrenget for å sjekke ferdighetene i kart og kompass.  Det var vist innført regler om en minste grense for hva folk måtte kunne for å være med i Folkehjelpen.

Vi så noen som for oppover bakken, men med mange dager i beina, ble det ikke riktig susen over det for oss. Det ble å holde tempo på et ”riktig” nivå. Vi var likevel bare ett bak på toppen.  Det gikk smått nedover bakken. Vi så folk rett foran, og tok de igjen. Like etter møtte vi to av Folkehjelpens utsendte. Jeg mener de var litt på ”feil gjorde”, men holdt tydeligvis på å finne ut av greiene.

Det var ikke mye grønt på trærene her oppe. Isen var vekke på de nederste vannene, men øverst oppe i Svartdalen var det fortsatt is igjen. Det lå litt nysnø i søkkene, men det var varmegrader helt opp.  Vi gikk i skjortearmeene helt opp til den brinken.  Fra der og opp ble det kaldt.

Vi kunne ikke se særlig mye på grunn av lavt skydekke. Til og med Vådlandsnutane hadde gjemt seg i tåka. Vi fikk en diskusjon hvor disse lå, men diskusjonen endte brått da toppene dukket opp i tåkehavet. Jeg tror vi alle hadde litt feil i plasseringen til da…

Vi gikk forbi en del folk oppover. Disse traff vi igjen etter en stund på nedturen.  Det gikk smått og forsiktig nedover. Ved fossen traff vi en familie med en gutt. De hadde vi gått forbi oppover, og da trodde jeg ikke vi ville få se de igjen. Men jeg tror tvert i mot at de kom opp den dagen.

Etter den første bakken opp og i bakken ned mot vannet, ble det litt fart i sakene. Utover langs Trodlabærtjødnet gikk det i tilnærmet normal fart.  I det vi kom opp på Lyseveien kom det ei jente opp veien. Hun var ferdig med Folkehjelpens opplegg og var første opp og første ned.  Hun hadde ikke gått mye galt.  Bernt og broderen derimot gikk i fullt trav ned siste bakken.

Vi fikk en hyggelig prat med arrangøren nede ved veien.

Men det ble sent før vi var hjemme.

Lifjell rundt lørdag 4. mai

Våt lørdagstur

Det ble nok en tur rundt Lifjell. Jeg kjørte opp til parkeringsplassen på Seldalsheia. Det både blåste og regnet, men det som avgjorde at jeg ikke tok en tur til Bynuten, var bekken. Den gikk så stor at den måtte vades, og bonden hadde nettopp gjødslet ovenfor. Det luktet hevd lang vei. Da var det enklere å ta en tur rundt Lifjell.

Det var ikke mye nedbør, men mer yr. Til å bli skikkelig våt av. Jeg tok utover langs sjøen.

Det er ikke mange gangene jeg har stoppet opp for å rette på sko eller strømper. Denne gangen måtte jeg stoppe for å få av en neil som skar seg inn i nabotåa. Slike ting gjør usannsynlig vondt, og er ikke til å gå med.  Nå gjorde det ikke noe med en liten stopp. Shoppingturer i utlandet betyr mye smågåing på hardt underlag. Og de tre siste dagene hadde det blitt mye butikker.  Jeg var forresten innom en stor ”outdoor”butikk, men fant lite som jeg hadde bruk for. Selv om soveposene er både gode og billige, tror jeg ikke jeg trenger flere.  6-7 stykker holder en stund.

Langs sjøen over svabergene blåste det. Ikke skikkelig storm, men opp mot liten kuling. Nok til at det blafret skikkelig i jakken.

I brannfeltet nede i Revesdal, begynner det å bli grønt. Det er nok noen trær som er døde, men jeg tror mesteparten kommer til å klare seg.

Den lille bjørka som det var museører på for 14. dager siden, var kommet noe lenger, og hadde nå blader. Våren er sen.

Det var ikke spor å se utover. På Dale var det en del folk, men det var hundefolk, som ikke skulle ut på tur. Jeg møtte faktisk ikke en kjeft før helt nede i skogen mot Dale da jeg gikk forbi en jente med to fuglehinder. Som selvsagt sprang rundt uten band. Det var spor i sorpa øverst, men de kunne være fra fredagen, for de var ikke mange plasser de viste.

Det gikk smått. På berget nede ved sjøen var det enkelte plasser – som vanlig – spinnglatt. Ellers var det ikke mye tak i sorpa. Opp bakken var det bare å ta det med ro. Selv med lav puls, så kjentes syra i beina nesten hele veien oppover, og jeg fikk også krampe i venstre leggen. Det tror jeg ikke jeg har opplevd tidligere.

Øverst var vinden ”frisk”, og med fortsatt yr/regn, ble det litt surt bortover flyene. Men ikke langt nede i bakken var det igjen levelige forhold. 

Oppe ved huset var det antakelig en hel gjeng som hadde stoppet for mat og – ikke minst – drikke.

Det lå, stukket under steiner og langs veggen, en masse beger for rett i koppen nudler og tomme brusflasker.

Klarer folk å bære opp fulle greier, så burde de også kunne ta med tomgodset ned.

Jeg var våt og kald da jeg kom ned.  Det var bare å komme seg i dusjen hjemme, men likevel en fin tur.