Bynuten søndag 5. mai

Fjelltur i mai.

En ting er helt sikkert. Været var helt annerledes enn på lørdag. Nå var det ikke sol hele tiden, men en helt annen temperatur, mye mindre vind og det ble bedre utover dagen.

Jeg hadde ikke avtalt noe med broderen, men det var ikke vanskelig å bli enige om Bynuten som turmål denne dagen.  Bernt ringte, og vi ble da tre oppover.

Det tar alltid litt tid å kjøre. Denne gangen tok vi om Ålgård for å se på russen som hadde hatt treff i Kongeparken. Antakelig en våt historie.

På parkeringsplassen var det noen fra Folkehjelpen. De skulle ha folk ut i terrenget for å sjekke ferdighetene i kart og kompass.  Det var vist innført regler om en minste grense for hva folk måtte kunne for å være med i Folkehjelpen.

Vi så noen som for oppover bakken, men med mange dager i beina, ble det ikke riktig susen over det for oss. Det ble å holde tempo på et ”riktig” nivå. Vi var likevel bare ett bak på toppen.  Det gikk smått nedover bakken. Vi så folk rett foran, og tok de igjen. Like etter møtte vi to av Folkehjelpens utsendte. Jeg mener de var litt på ”feil gjorde”, men holdt tydeligvis på å finne ut av greiene.

Det var ikke mye grønt på trærene her oppe. Isen var vekke på de nederste vannene, men øverst oppe i Svartdalen var det fortsatt is igjen. Det lå litt nysnø i søkkene, men det var varmegrader helt opp.  Vi gikk i skjortearmeene helt opp til den brinken.  Fra der og opp ble det kaldt.

Vi kunne ikke se særlig mye på grunn av lavt skydekke. Til og med Vådlandsnutane hadde gjemt seg i tåka. Vi fikk en diskusjon hvor disse lå, men diskusjonen endte brått da toppene dukket opp i tåkehavet. Jeg tror vi alle hadde litt feil i plasseringen til da…

Vi gikk forbi en del folk oppover. Disse traff vi igjen etter en stund på nedturen.  Det gikk smått og forsiktig nedover. Ved fossen traff vi en familie med en gutt. De hadde vi gått forbi oppover, og da trodde jeg ikke vi ville få se de igjen. Men jeg tror tvert i mot at de kom opp den dagen.

Etter den første bakken opp og i bakken ned mot vannet, ble det litt fart i sakene. Utover langs Trodlabærtjødnet gikk det i tilnærmet normal fart.  I det vi kom opp på Lyseveien kom det ei jente opp veien. Hun var ferdig med Folkehjelpens opplegg og var første opp og første ned.  Hun hadde ikke gått mye galt.  Bernt og broderen derimot gikk i fullt trav ned siste bakken.

Vi fikk en hyggelig prat med arrangøren nede ved veien.

Men det ble sent før vi var hjemme.