En kjekk søndagstur, Fidjadalen med tilliggende herligheter.

Turen ned.

Det er enklere å gå ned enn opp. Nedover Fidjadalen er en helt annen tur enn opp. Det blir helst to forskjellige turer. Og det er ikke bare på grunn av at det går mer ned enn opp, men også fordi det er mer å se nedover dalen enn oppover bakkene. Etter å ha kommet opp til hytta på torsdag ettermiddag, hatt en vanlig kveld på hytta i godt selskap med andre, ble det å ta fatt på turen nedover fredags morgen.

At fredagens tur ble noe annet en torsdagens, skyldes også været.  I løpet av natten var det klaret opp. Det hadde sneket seg ned en kuldegrad eller to, og de satt godt fast i plankene utenfor hytta, som ble såpeglatte. Men klarværet gir en fantastisk himmel, og det er vel ikke noe som er bedre enn klar kald høstluft. Som turvær er det bort i mot perfekt.  Jeg må innrømme at det kriblet litt i beina før jeg tok fatt. At det antakelig var på grunn av at langturen dagen før satt i beina, er en annen historie.

På hytta kom det et par, som også ville ned dalen. Den fredagen ble vi i hvert fall tre som tråkket stien nedover. Om det kom noen i mot, ville jo vise seg.

Myrene under hytta og mot Fidjastølen var ikke frosset, men det var likevel enklere å krysse nedover enn opp. Det var rim og frost, og passe kaldt i skyggen av fjellet. Så sent på året, og så tidlig på dagen, blir det skygge helt ned til stien går oppe i lia over Månvannet.  Nedover  er det vidt utsyn over dalen, og flere plasser kan stien under skimtes på forholdsvis lang avstand. I dette terrenget vil det si noen hundre meter…

I motsetning til oppover, går det svært greit å gå ned til Fidjavannet, og langs vannet er det mulig å lange ut.

Men så har en jo bakken opp mot Gjertrudjuvet. Det er en 3’er bakke.  3 ganger så lang som en vanlig bakke, og helst litt brattere. Hvor lang en vanlig bakke er? Det er en tredjedel av bakken opp til Gjertrudjuvet.

Nede i skogen ved elva under Månastødelen, var det rester etter leirbål og telt, men det var lenge siden noen hadde vært her.

 Jeg fikk selskap av bjørkeblader som falt. Det var tydelig høst og inne i skogen falt det blader fra trærne hele tiden.

 I sola oppe i lia ble det varmt. Det ble tid for lettelse i antrekket. I ura under Månvannet hadde sola fått tak og tørket opp steinene. Det var vesentlig enklere å krysse tilbake enn opp. Nede på slettene ved Mån, kommer det snikende en følelse som jeg gjenkjente.  Det er alltid trist å se slutten på en skikkelig fin tur. Selv om det kjennes i beina, og jeg er sår under fotbladene av å tråkke på stein, så hadde det vært kjekt å kunne fortsette en liten stund til.

Det var dagsturister på Mån. De kikket litt underlig på meg som kom nedover i ullbluse og skitten til knærene. 

Det kom ingen i mot, og det var ikke mange biler på parkeringsplassen.

Ned Fidjadalen er fortsatt en mektig opplevelse.