Blåfjellenden fredag til lørdag 30, til 31. august

Det skjer alltid noe.

På min vei innover heia, gikk jeg og lurte på hva som kunne være verdt å skrive om denne gangen. Det må jo bli en del gjentakelser, så mange gangen jeg gjør denne turen.

Turen inn, gikk som normalt. Jeg traff to karer som jeg stoppet og snakket med. De hadde vært tilsyn på en annen hytte, og kjente godt til jobben. Kjekt å treffe kollegaer.

Det var spor i sorpa innover også, og da jeg kom inn på hytta satt det to jenter i sola utenfor. De kunne fortelle om endringer i planene. Den ene av jentene hadde fått vondt i kneet på vei ned brattbakken mot hytta. Og de ville returnere til Hunnedalen dagen etter. Planen hadde vært å fortsette samme dag mot Langavatn.
Men de var egentlig tre.
Den tredje jenta, sammen med en hund hadde fortsatt mot Langavatn. Og meningen var at hun skulle gå over Strålaus til Sandvatn på lørdagen.



Søndagsmorgen kunne jeg lese at det var søk etter jenta. Hun var ikke kommet fram til Sandvaten, og det hadde vært folk ute i heia hele natten for å prøve å finne jenta.
Da helikopteret endelig kunne delta i ettersøkingen, sjekket de opp Blåfjellenden. Og jenta ble funnet i god behold på hytta.

På hytta ble jeg alene med 13 jenter. Det tror jeg ikke har skjedd før. En hyggelig kveld, men det ble tidlig ro. De fleste ville avgårde  tidlig dagen etter.
Morgenen ble som vanlig, selv om jeg sto opp en time senere enn de første og det alt var noen som var gått.
Tre Egersundjenter var de siste som tok av gårde opp mot Hunnedalen. Men før de gikk, hjalp de til med å få hytta i topp stand. Takk for hjelpen.
Det hadde vært en gjeng fra UIS på hytta i uka, og (selv om jeg ikke kan være helt sikker - det hadde vært en kar innom etter gjengen) så hadde de ikke forlatt hytta i den stand jeg ville forvente.

Det regnet og blåste om morgenen. Da jeg tok ut var været blitt betydelig bedre, men kaldere. Vind fra nord gir ofte oppklaring, men kaldt vær.

Rett oppe i bakken gikk jeg på en smell. Det sa "spjong" i bakfoten. Det gjorde vondt som pokker, omtrent som om en eller annen skulle ha sparket hardt i leggen.
Det ble å halte ned til bilen, og for en gangs skyld ble det ro og ikke søndagstur.