Gubbetur til Blåfjellenden torsdag-fredag

Gamle gubber går greit.

Denne helgen lød dagseddelen på barnepass. Tur til utlandet - Aberdeen - for foreldrene, betød barnepass fra fredag klokken ett til langt ut på søndag.

Skulle det bli den ukentlige turen til Blåfjellenden, så måtte det bli etter arbeidstid (i slike sammenhenger, et litt tøyelig begrep) torsdag og retur tidlig fredagsmorgen.

Planleggingen kom egentlig ikke skikkelig i gang før onsdagskveld. Da måte jeg pakke med meg det som var nødvendig. I tillegg kom beskjeden at broderen ville bli med.

Jeg vet ikke om det er nevnt, muligens noen ganger, broderen er min tvillingbror. Mine andre brødre blir omtalt som, nettopp brødre eller bror.
En tur innover heia en torsdagskveld sammen med broderen er alltid en hyggelig affære.

Vi måtte kjøpe inn før vi tok oppover, etter noen ganger, vet vi temmelig nøyaktig hva som trengs og er nødvendig. Når det gjelder middag, har vi de siste årene brukt Fjordland. Ikke akkurat gourmet mat, men tross alt bedre enn "real". Andre alternativer tar tid.

Vi fikk en fin tur innover heia. Det blåste riktig nok, "stikker og strå", kuling, men det kom bakfra og gjorde egentlig ikke noe. Det var tørt i bakken, og medvinden gjorde nok at det gikk raskere enn "normalt". Det var spor i sorpa, både ned og opp. Vi mente det var sporene innover som var øverst, og det viste seg at det var et par på hytta da vi kom inn. Et hyggelig par fra DNT Sør. De hadde tydelig "peiling" på hva de holdt på med, og planla en omvei for turen til Langavaten dagen etter.

Det kom en gjeng utenlandske ungdommer rett før det ble mørkt, og i motsetning til de andre, virket det ikke som de hadde helt kontrollen. Dongribukser og skolesekker. Jeg kunne heller ikke se "skikkelige" jakker, men det kunne jo være at de hadde med regntøy.
Vi ble altså en grei gjeng på hytta denne kvelden, men det blåste skikkelig den natta.
Det  blir ikke skikkelig lyst før langt ut på morgenen så sent på høsten. Det ble en rolig frokost, og vi fikk hytta på stell uten å stresse for mye. Men vi måtte være avgåde før ti for å kunne hente barnebarn på rett tid.
Den oppgaven kan det ikke tas lett på.
Temperaturen sank ikke under 0, men været slo litt om. Det var yr i lufta og det var fortsatt vind da vi startet opp bakken.

Vinden kom fra sør, og da var det litt live i bakken. På toppen fikk vi vinden i fleisen, men den hadde løyet bra fra i natt. Det var antakelig ikke mer en en frisk bris. Det ble igjen en kjekk tur over heia. Vi var - som vanlig - eninge om å ta det med ro. Og som vanlig ble det helst full fart. Vel nede på veien kunne vi bare konstatere at det hadde gått fort. Ikke så fort som i de gode gamle dagene, for en 4-5 år siden, men....
Så lenge vi fortsatt kan ta oss inn og ut til Blåfjellenden, er det håp. Og det tror jeg vi kan fortsette med i noen år fremover.

Det er turene i heia som er "livet", ikke det å sitte inne å se ut vindeuet. Og det er håp for oss pensjonister, vi klarer fortsatt en tur eller to til....