Reservetur
Det var hverken frost eller snø søndagsmorgen. Det var utsikter til en bra tur. Yr nevnte noe om vind, og muligheter for nedbør, men bare oppe i bris og helst lite nedbør. Broderen ringte som vanlig, og vi fikk avtalte en tur på høgjæren. Han sliter med noen knær som ikke helt er enige i langturer og som han helst vil spare til sommeren. Og han mente en tur på gode stier ville gjøre nettopp det, spare knærne.
Og det så bra ut på vei oppover, men på det siste stykket opp mot Topfdal, var det noe vemmelig hvitt som lå strødd ute i terrenget. Og det blåste. Og det for noen dråper i lufta.
Vi tok på klær, og slengte sekken på ryggen, og vasset forsiktig oppover stien mot litla Synesvarden.
Det tok ikke lang tid før vi begge var enige om at det ikke var videre smart å vasse i snø med glatt underlag, om hensikten var å spare knær. Oppe i bakken ble det helt om og ned til bilen.
Vi diskuterte selvsagt hva vi da skulle gjøre. En tur rundt Lifjell ville være mulig, men med kjøring så ville det totalt bli litt for lang tid.
Jeg hadde lest en turrapport på nettet fra Bjødnalia – Urådalen. Vi ville omtrent kjøre forbi Sælandsskogen der turen starter. Eneste minus med turen er at den ikke er særlig lang. Det er riktig nok mer enn 20 år siden jeg var på de kanter, men husker fortsatt turen som kort.
I Sælandsskogen var vi alene på parkeringsplassen. Det regnet lett, men inne i skogen var det ikke antydning til vind. Her var det små om noen hindringer for en søndagstur. Første del av turen går på god sti. Oppover Urådalen, gjennom eikeskogen, er det også god sti. Det var bare det at stien for en del lå under vann. Det ble å klatre i ura enkelte deler av stien.
I tillegg til at deler av stien var i bunn i elva, var også steinen skikkelig sleipe. Det var ikke mulig å stole på at skoen hang på toppen. Våt is er muligens sleipere, men jeg er ikke helt sikker. Det tok derfor tid oppover mot Bjødnali.
Vi benyttet også anledningen til å prøve oss som fotografer. Det ble tatt noen bilder.
Regnet holdt opp og vi kunne ta av jakkene. Det gir en liten smak av vår å kunne gå i skjortearmene.
I sol og varme må turen oppover Urådalen være skikkelig fin. Her står eikeskogen tett, og den har urskogpreg. Helst litt trolsk.
Det hadde tydelig regnet god den siste tiden og elva gikk stri. I de små fossefallene, var støyen opp mot godstog styrke – ikke ekspresstog, men noe lavere. Og da vi kom opp mot Bjødnali og skulle krysse elva, viste det seg at brua lå på skakke midt i elva. Det ville ikke være mulig å krysse her uten å vasse. Og elva gikk hvit. Vi tok over myrene oppover.
På bøene ved garden var det grønnskjær i graset, men fortsatt is på vannet. Typiske vårtegn. Og det er da hyggelig med en vårtur i midten av februar. Vi tok en liten pause ved garden, og fortsatte så mot bilen. Men først en bakke opp, på god sti og med god fart. Nede i dalen ble det en liten svipptur oppe på veien før vi igjen tok ned til elva og skogen. Her så vi endelig spor av folk, og det kom faktisk en kar i mot.
Og broderen hadde et fall. Etter å ha gått forsiktig i et par timer, og er så nær bilen at vi omtrent ser den, da svikter konsentrasjonen. Plask i dammen – langflat. Heldigvis uten skader.
En kort men kjekk tur. I et terreng jeg ikke hadde sett på noen ti-år.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar