Tur i normalvær – regn og vind, lørdag 22. februar

Treningstur som ikke ble så ensom likevel.

Med det været som ble meldt, ville det nok en gang passe med en tur rundt Li. Hva kommer det av at yr og storm ikke skjønner at det passer best med noenlunde greit vær i helgen. Skuffelsen over været er ikke større enn at det selvsagt måtte bli tur. Ikke mye regn, men sånn litt hele veien lød værmeldingen. Og selvsagt vind. Ikke over kuling, men….

Og jeg var nok ikke den eneste som hadde sjekket været denne morgenen. Det var bare en bil uten om min på Dale. Og jeg traff en kar i første bakken som også bruker området til trening. Vi har truffet hverandre noen ganger. Og veksler som regel noen ord. Han hadde kommet ned Øksendal/Revesdal. 

Men det var ikke et spor utover langs sjøen.

Med vinden bakfra, blir det jo egentlig greit. For virkelig å kjenne at det fortsatt ikke er verken vår eller sommer, tok jeg av jakken.  Jeg blir jo like våt om jakken er på eller av når det bare drypper.

Det ble kaldt der vinden fikk takk. Sjøen gikk jo tross alt hvit.

Og, selvsagt, etter en stund måtte jeg krype til korset og hive på jakken igjen. 

En bil på Dale, og en kar i mot, det ville bli en ensom tur rundt. Ved Bjorhabn, luktet det bål. Og det gikk tre karer utover. De hadde overnattet og var på vei rundt. Karene var utenlandske, det var bare en som pratet.  Og det gikk ikke helt greit. Med tunge sekker går det normalt noe roligere enn med lett sekk – som min. De hadde ikke helt greie på hvor lang turen rundt var, og ble litt overrasket over at jeg trodde de ville bruke 4-5 timer. Jeg tror de oppfattet tidsangivelsen som for hele turen, mens jeg mente fra der vi sto….

Nå ja, jeg har tatt feil før. 

Jeg kjente lukt av bål lenger ute også. Det var spor flere plasser, men jeg så ingen andre.

Det var i hvert fall ensomt på toppen, og jeg så ikke en kjeft før nesten helt nede. En jogger i godt driv oppover bakkene.  Denne gangen tok jeg det med ro ut på stien, etter å ha jogget ned de siste bakkene. Jeg trenger ikke akkurat å stupe inn i steinrøysa hver gang.

Og helt ned kom det et par i mot. Han svensk og hun norsk. Det var utlendinger på tur denne lørdagen. De lurte på hvor stien mot toppen var, og hvilken tur som var lettest. Siden de sto midt i stien opp mot Dalevann og like ved et skilt med ”Dalevann”, foreslo jeg den ruten.

Våte og fuktige turer tar tid. Undres på om det bør innføres merknad tilsvarende den de har i ”Top Gear” med wet. Turen var så avgjort våt.