Etter ekstremværet.

En søndagstur til Sandvatn.

Det er alltid mulig med en tur til Sandvatn. Forrige uke gikk søndagsturen i lavlandet. Denne uka måtte det bli oppe i heia.

Lørdagens tur gikk i høyt tempo. Det kjentes godt i de første bakkene oppover Lysebrekka søndags morgen. Det var liksom ikke noe å gi utover det vanlige. Det var likevel kjekt å kjenne at jeg fortsatt kan holde høy fart – sånn av og til.

Turen til Sandvatn er grei. Utenom de første bratte og lange bakkene, er det stort sett flatt innover. Noen små utfordringer, men det er bare for at turen ikke skal kunne sammenliknes med en vanlig asfalt-tur.

Og lørdagens ekstremvær «Lena» hadde lagt igjen noen liter nedbør i løpet av kvelden og natta. Det var vått i heia. Nede i lavlandet skinte sola. Spørsmålet var om den også var framme i heia. Kunne det tenkes at det igjen ville være mulig med kortbukse?

Det er uansett mulig å prøve. Temperaturen var noen grader lavere enn på lørdagen, og det blåste fortsatt noe. Det var antydning til sol, men mest skyet.

Det kunne ikke være galt å forsøke sommertøy igjen. Innover heia i kort bukse, er bedre enn med lange Gore-Tex bukser.

Det var fortsatt noen små fenner enkelte plasser. Spesielt et sted, som ligger vendt mot sør var det fortsatt litt snø. Og det en sommer med stort sett bare sol, og med svært høye temperaturer.

Samme plass lå riktignok snøen til oktober i fjor.

Et stykke innover kom det en far med to unger gående. Ungene var 4 og to og et halvt. De hadde heldigvis kommet inn til hytta før det verste været på lørdagen, og på tilbaketuren søndag var det egentlig ikke så ille.

Men modig gjort å ta ut med to så små unger med den værmeldingen vi hadde for lørdagen. Ungen så ut til å ha det storartet. Den lille på 4 hadde gått både fram og tilbake. Den minste satt nok en del på skuldrene til far.

Inne på hytta var det tre tyske ungdommer som holdt på å pakke sekkene. Det lå strødd «greier» over hele hytta. Og de kom seg ikke av gårde til Langavatn før jeg gikk.

Det begynte å regne mens jeg spiste. Det ble å skifte til Gore-Tex, og hive på jakke. I det jeg var klar for avgang, kom det et par fra Langavatn.  Med en diger hund med kløv. Hunden må veie minst 50 kilo.  Greit å ha, for luksusartiklene.

Paret hadde vært på Kjerrag lørdag. Og han mente det hadde blåst orkan.

Turen tilbake til Hunnedalen gikk tungt. Selv små bakker var ugreie i starten. Etter hvert kom imidlertid den gode følelsen og det ble skikkelig bra å være på tur, i heia.

Nesten nede, ved et lite va, møtte jeg gamle kjente. Dette er folk jeg har truffet mange ganger. Vi har vært på samme hytte en hel del og nå ville de inn til Sandvatn for en overnatting. Sånn på tampen av ferien. Og det er nettopp slike turer jeg mener hyttene nær Hunnedalen er velegnet til. Korte og kjappe turer, som ikke krever lang planlegging, og som ikke krever for mye gåing. Og hvor det er mulig å ta med litt luksus. 

Det var hyggelig å få en liten prat med kjekke folk.

Ned ved bilen kunne jeg bare konstatere at selv om jeg nok hadde tatt meg litt ut på lørdagen, hadde det vært krefter til en grei tur også på søndagen.