Hviledag i lågheia.

Nesten alene på søndagstur.

Med en hurtig retrett fra Blåfjellenden, lå det ann til en hviledag. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ta det med ro en dag i weekenden. Og det gjorde jeg, på høgjæren.

Det ble sent søndagsformiddag før jeg fant ut at det å sitte stille en hel søndag ikke var noe for meg.

Nå meldte YR om både regn og torden. I hvert fall i heia. Jeg så egentlig ikke syn på en tur i «åpent landskap» oppe i høyden selv om det er kjekt.

Til erstatning har vi jo høgjæren. Med vidder og utsyn og mye vær. Yr meldte også om regn og torden for dette området. En kjapp kikk ut vinduet overbeviste meg om at YR denne gangen var på villspor. Den himmelen jeg kunne se, var mørk og tung, men vinden sto fra sørøst. Og skyene hadde så avgjort ikke tordenfarge – svarte. Jeg mente det ville kunne komme noen dråper – muligens litt regn, men ikke torden og lyn.

Og noe erfaring med vær må jeg ha ervervet meg opp gjennom årene, for her fikk jeg faktisk helt rett. Det var skyet og det blåste litt. Sola var så vidt gjennom et par ganger, og det kom noen dråper. Ikke nok til å ta på jakken. Den lå i sekken hele turen. Men på slutten seg skyene nedpå og det ble tåke på toppene.

Det var to biler på parkeringsplassen da jeg kom. Det kom en kar nedover bakken i det jeg startet. Han hadde tråkket over, og måtte avslutte turen før den egentlig var begynt.

Og så møtte jeg ikke folk før helt nede ved Holmavatn, etter nesten en time. Og det på en søndag i bra vær i det beste familieterrenget på høgjæren. Det viser hvor mye vekt folk legger på værmeldingen. Det kom riktignok en enslig familie mot meg omtrent halv-veis mot steinkjerringå.

Også de uten jakken på.

Det er ikke så ofte jeg er på høgjæren på denne tiden av året. At det alt begynner å bli «sent» på året for en del av småfuglene, mener jeg å kunne se. Det var i hvert fall mindre fugler nå en tidligere på året. 

Blomster var det en del av. På enkelte steder var det helt blått av Blåknapp.  Medisinplante med et bredt bruksområdet. Undres på om det ikke var mye placeboeffekt ute og gikk? 

På vei fra Steinkjerringå til Synesvarden kom tåka sigende nedpå. Og i forbindelse med tåka, kom det noen dråper. Ikke nok til å bli våt, men nok til at gresset gjorde buksa våt til kneet.

Turen rundt hadde gått i et brukbart tempo. Opp de siste bakkene, etter 2 ½ time begynte det å røyne på. Det var plutselig ikke så enkelt å ta pulsen opp mot maks. Men på toppen av bakken og med bilen i sikte, fikk jeg igjen orden på pusten, og kunne gå i mål med god stil. Uten tilskuere….