En grei rundtur fra Gramstad.

Det ble bare fire topper.

Det var snakk om bra vær litt ut på dagen, men det kunne komme litt regn på morgenen. Det var likevel så pass bra melding at jeg fant ut at det måtte bli en tur. Selv om jeg kunne bli våt helt i starten. Det ville ikke være første gang jeg ble våt.

Jeg planla bare en litt kjapp og grei tur. Tanken var en vanlig to og en halv time på tur. Det ville bli noen dager med bra vær etter hvert og flere turer. Jeg planla å ta litt lengre turer etter hvert. Planene var ikke helt på plass, men jeg kunne muligens få til en tur i Madland.

Det måtte bli en kjapp tur denne dagen. Bestyrerinnen hadde invitert hele familien til feiring av fødselsdager. Jeg hadde streng beskjed om være hjemme i god tid før gjestene skulle komme, noen ville komme alt i firetiden.

Jeg tok mot Gramstad for å ta den helt vanlige runden om Bjørndalsmyra, Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten. En tur jeg har gått en del ganger, men som fortsatt er kjekk å gå.

Det var lett regn omtrent hele veien innover mot Gramstad. Først oppover bakken mot parkeringsplassen ble det opphold. En vanlig lørdag pleier det å være en del biler, denne dagen var det få andre. Værmeldingen hadde nok skremt en del fra å starte tidlig.

Det var opphold da jeg startet bakken oppover mot stien til Bjørndalsfjellet. Det var lagt fra tørt. Innover Bjørndalsmyra var det mye vann, og jeg måtte gå litt utenom stien. Som nå etter hvert omtrent ikke viser.

Alt det grønne som kommer opp dekker stien, selv om vet godt hvor stien skulle være, hadde jeg problemer med å holde meg på rett kurs. Ett stykke innover i myra, pleier det å være Flekkmarihånd, men jeg fant «bare» mye Skogsstjerner, tepperot, tyttebærblomster og tettegress. Oppe ved Fjogstadnuten dukket det opp en enslig Flekkmarihånd.

Det var faktisk ikke spor oppover i bakken mot Bjørndalsfjellet, men så snart jeg kom opp mot Mattirudlå var det tydelige spor i sorpa, Jeg kunne også se folk foran meg i stien. Det kom flere folk imot, som ville ned Rindå mot Paradisskaret.

Selv om det ikke var mange folk å se på denne lørdagen, så var det mange som for forbi – løpende. Det har blitt flere og flere som løper, i stede for å gå en tur – som meg. De løper for oppover og nesten like fort nedover.

På Dalsnuten var det få norske. Det var stort sett bare utlendinger, fra mange forskjellige land, så vidt jeg kunne høre. Mange familier, men også tyskere med seriøs utrustning - fjellsko og skikkelig tursekk, og gore-tex. På vei til toppen som er 363 moh...

Jeg burde selvsagt ha lagt turen om Øvre Eikenuten. Det tar ikke lange tiden ekstra. Heldigvis satte jeg kursen rett tilbake til bilen. Jeg mente denne turen normalt tar to og en halv time. Langs Revholstjørn sjekket jeg telefonen og fant ut at turen nok er en nesten tre timers tur – og da hadde jeg det travelt kom jeg plutselig på. Bestyrerinnen ventet hjemme

Selv om jeg har gått denne turen mange ganger, så klarte jeg altså å glemme hvor lang tid den tar. Denne dagen gikk det nesten tre timer og jeg gikk 15.500 skritt. Turen er likevel ikke på mer enn litt over ti kilometer.