Frem og tilbake til Blåfjellenden samme dag.

Det gikk fort på tilbaketuren.

DNT Stavanger ville organisere en tur til Blåfjellenden og så ned Fidjadalen til Mån og Eikeskog. Siden jeg kjente Guro ganske bra, spurte jeg om det ville være mulig å få sitte på en bil tilbake til Hunnedalen – om jeg gikk nedover samme dag.

Det kunne passe bra. Jeg fikk den ukentlige turen til Blåfjellenden og endelig, nok en tur nedover Fidjadalen. Det var virkelig lenge siden jeg har gått den turen. Jeg så fram til å fornye bekjentskapet med dalen og stien nedover.

Nå samarbeidet ikke været. Yr mente ganske lang tid i forveien at det ville regne – i bøtter og spann, den dagen turen var planlagt. Jeg må innrømme, at å gå turen i regnvær, ikke var det jeg så for meg på antakelig, den siste turen min ned Fidjadalen.

Nå ville fellesturen være på Blåfjellenden i to netter. Fra tirsdag til torsdag, og de to første dagene ville det være sol og sommer – i følge Yr. Jeg tok innover på tirsdag i flott turvær. Med en tidlig start hjemmefra ville jeg være inne i hytta rundt klokka to.

Det var i grunnen lite jeg skulle gjøre denne gangen. På de siste turene hadde jeg fått orden på en god del ting. Nå mangler det bare å få inn et nytt aggregat så vil jeg være klar for å holde hyttene på et akseptabelt nivå når det gjelder renhold.

Det var andre på vei innover. Jeg gikk forbi besteforeldre og barnebarn, og kom ned til hyttene en god stund før de kom gående. Det tar tid med unger og pausene er nødvendig. Gjengen fra turistforeningen brukte omtrent like lang tid innover, og kom inn i femtiden.

Denne gang var det hyggelig å komme fram. De siste gjestene hadde gjort en innsats, og både annekset og hovedhytta var rengjorte og sto klar til nye gjester. Jeg kunne denne gangen ta det helt med ro, og nyte tilværelsen.

I yngre dager, var det vanlig å gå fram og tilbake på dagen, med bare en times opphold på hytta. Det ble mer tur og mindre jobbing av slikt. Det har bare blitt en slik tur frem og tilbake i året etter hvert. Jeg hadde pakket mat og utstyr for å bli til dagen etter, men det kunne jo være greit å teste formen – dette året også.

Det er noen år siden jeg regnet med å bruke to timer på turen. De siste årene har jeg regnet med to og en halv timer, og klart å gå litt fortere noen ganger. Denne dagen hadde jeg på lette sko og gikk i bare en lett treningsbukse.

Nå var sekken – begge veier – noe tyngre enn en ren dagstursekk, men til gjengjeld var forholdene for tur omtrent perfekte. Det var tørt i bakken, sol og lite vind. Det kunne jo være greit å se om jeg fortsatt kunne klare turen fortere enn to og en halv time...

Det var selvsagt kjentfolk med på fellesturen, og det ble en hyggelig stund på terrassen med prat. I sekstiden bestemte jeg meg likevel for å ta tilbake til bilen. Jeg pakket sekken og sa fra til gjengen at jeg tok ut, og tok fatt på bakken oppover.

Det gikk greit. Jeg syntes det gikk fortere enn vanlig og selv helt oppe mot toppen var jeg i fin form til å fortsette bortover flyene. Det var en stund siden jeg hadde vært klar for høyere fart. Det gikk virkelig lett, både på flatene og oppover bakkene.

Halvveis- ved Saftbekken, ble det en liten stopp for å ta noen bilder, og jeg lurte på hvor fort jeg egentlig hadde gått. Det føltes som det gode gamle to-timers tempo. Jeg sjekket ikke klokka, som lå i sekken, men fortsatte mot Hunnedalen.

Nedover mot Fossebekktjønnene, er det greit å holde farten oppe. Det er selvsagt enklere for meg som kjenne hver stein, og vet på forhånd hvor jeg skal sette foten. Først i den bratte kneika opp mot Oleskaret, kunne jeg kjenne at det hadde kostet krefter å gå en hurtig tur denne dagen.

Fra toppen av Oleskaret er det omtrent bare nedoverbakke, men nå gikk det ikke lenger like greit. Jeg måtte ta det litt roligere for ikke å tråkke feil. Beina lystret liksom ikke helt. Det var helt greit å komme ned til veien og bort til bilen.

Totalt denne dagen ble det 25.000 skritt og omtrent 16 kilometer. Det er i seg selv en bra dagsetappe. Ved kontroll da jeg kom hjem, viste det seg at turen tilbake hadde gått unna på bare litt over to timer. Det var jeg godt fornøyd med.