Novembertur uten spor av vinter

Sent i sesongen, men fortsatt tur i heia.

Vinter? Om noen nevnte at november er vintermåned? Snø? Is?

Temperaturen fredagsmorgen var 7 grader. Hjemover viste termometeret i bilen 14 grader. Det minner lite om vinter, men mer om sommer…

Det føles ekstra godt å få en tur inn til Blåfjellenden i november. Nesten som om jeg skulle ha lurt naturen og fått noe ekstra.

Været er selvsagt avgjørende. Tidligere var turen også bundet til helgene. Av en eller annen grunn mente arbeidsgiveren at jeg burde møte på jobben i arbeidstiden. Her er NAV adskillig mer medgjørlig.

Denne uka ville det være brukbart heiavær torsdag og fredag. Hvorfor ikke utnytte været og dra på tur?

På parkeringsplassen i Hunnedalen var det ikke andre biler enn min. Og jeg trodde heller ikke det ville være andre innover så sent på året. Det var spor i sorpa - både inn og ut. Antakelig en gjeng som hadde vært på dagstur.

Det spesielle med novemberturer er lyset. Det blir liksom ikke skikkelig dagslys, og med start i tre-tiden ble det kveldslys hele veien innover. Denne gangen gjorde skodde og litt yr det skikkelig mørkt. Jeg gikk og tenkete på når mørket kommer. Jeg mente det ville være lyst nok til å gå, til rundt 5.

Etter hvert som jeg kom innover i heia, sjekket jeg oftere og oftere klokke. Jeg vet hvor lang tid denne turen tar, men likevel….

Jeg fikk vann og ved på plass i hytta før mørket kom, men jeg måtte tenne stearinlys for å se hva jeg holdt på med, da ovnen skulle fyres opp.

Da var klokka ikke mye over 5.

Når dagslyset forsvinner så pass tidlig blir det en lang kveld. Alene på hytta. Det er godt selskap i en radio, og lesestoff og soduku gjør også at tiden rusler av gårde mot sengetid.

Det lysner i 7-8 tiden på morgenen. Frokost og rengjøring tar tid, men denne gangen tok jeg det litt med ro. Jeg synes det er greit å ha hytta for meg selv. Tiden ble også benyttet til å fundere over om dette ble siste gangen i år. Og til å ta farvel med Blåfjellenden for i år, for sikkerhets skyld. Høytidlig selvsagt, med lua i hånden og et stille øyeblikk for meg selv..

Det hadde blåst litt opp i løpet av natten. Selvsagt sto vinden rett i mot. Det var i tillegg litt yr i lufta, som gjorde det litt utrivelig sånn helt i starten.

Egentlig var turen tilbake helt grei. Mer enn grei til å være i november. Litt yr og vind er sjelden noe problem.

Det viste seg at jeg ikke var alene i heia. Halvveis tilbake kom det tre gutter friskt joggende. De var på dagstur og skulle inn til hytta. De hadde tenkt seg rundt litla Fidjadalen og til Brådlansdalen på tilbakevei. Med tåke på toppen og uten merking, syntes jeg det ville være litt på kanten. Jeg tror de tok samme vei tilbake.

Som om ikke det var nok, møtte jeg 8 ungdommer på parkeringsplassen som ville innover. Utlendinger - de har ikke helt samme forhold til kalenderen som “oss”.

Denne gangen ville det ikke være problem å komme frem og tilbake. Det er jo nesten sommerforhold.