Søndagstur med sol og regn - og regnbue.

På høgjæren.

En kjekk søndagstur sammen med min eldste sønn og broderen. De siste ukene har min sønn ønsket å bli med på våre søndagsutflukter. Nå er gutten ingen ungdom akkurat. Men fortsatt i 30 årene. Det er så avgjort greit å ha med arvinger på tur.

Det eneste er at vi, det vil si broderen og jeg, fort blir minnet om at årene har gått, og at det er forskjell på oss og de som ikke har levd så mange år.

Det er en klar forskjell på kondisjon mellom oss og han som er en god del yngre. For egen del må alder og resultater av mange års vandring tas i betraktning når ungdommen spaserer opp bakkene der vi må pese og puste.

Likevel er det greit å ha med neste generasjon. Det er hyggelig å få anledning til å snakke med den oppvoksende slekt. Synspunkter og holdninger kan nok avvike, men for egen del synes jeg å likevel gjenkjenne meg selv og mine foreldre i mangt.

Denne gangen ble det en liten diskusjon på hvor ferden skulle gå. Broderen har den siste tiden hatt et hytteprosjekt gående. Det har tatt mye av den tilgjengelige tiden og hindret treningen. Og trening er nødvendig for å beholde kondisjonen…

Han så derfor helst at vi tok en tur uten de lange og bratte bakkene. En tur på høgjæren er nettopp slik. Vi ble fort enige om å starte litt senere enn vanlig. YR mente det ville bli til dels bra vær en stund midt på dagen.

Og for en gang skyld fik YR rett. Det var riktignok kaldt og litt trekk ved start, men ikke langt oppe i bakken fikk vi sol og kunne kjenne varmen i ansiktet.

Oppover mot Synesvarden gikk det greit. Bakken er ikke bratt, men lang nok til at vi alle ble varme i trøya. Nedover mot Holmavatn ble det litt forsiktig tråkking mellom steiner og over pytter. Steinene var glatte og sorpa var ikke til å stole på.

I le av skogen nede ved Holmavatn og med sola i ansiktet ble det nesten sommerlig. Sola var likevel så pass lav at den skinte rett i fleisen og det ble vanskelig å se.

Vi var ikke alene. Det var godt med biler på parkeringsplassen ved Holmavatn, men vi så i grunnen få folk.

Vi snudde ved Steinkjerringå, og kunne da se en regnbue opp mot Synesvarden der vi kom fra. Det regnet der oppe. Det var også mørke skyer i vest, og de kom rullende innover mot oss. Vi fikk ikke regn på oss før et godt stykke opp mot Synesvarden, og da bare en hissig byge. På slutten av bygen kom sola igjen gjennom og folk ved Steinkjerringå kunne antakelig se en ny regnbue.

Denne søndagsturen er godt over to mil tråkking, og selv om vi har gjort turen ganske mange ganger, blir det tungt på slutten. Den siste bakken opp, før vi igjen ser bilen, får pulsen opp of for egen del kunne jeg kjenne melkesyra.

Det er kjekt å stå ved bilen å se opp stien vi kom fra, og etter tre timer tenke på hvor neste tur skal gå. Trøtt og tilfreds.