Sorpe og glatt til Bynuten.

Kondisjonstest for broderen. 

Vi diskuterte hvor søndagsturen skulle gå på lørdagskvelden. Broderen ønsket en litt lengre tur for å teste formen, og jeg ville helst et stykke opp i høyden. Vi ble eninge om å prøve Bynuten.

Det viste seg at vi ikke mente helt det samme med å “prøve”. Broderen har, på grunn av en hytte på Stavtjørn, ikke fått gått noe særlig det siste halve året. Det har blitt en god del turer rundt på høgjæren, men ikke mange “langturer”

Han ville derfor sjekke om formen fortsatt var god.

Jeg mente å sjekke om forholdene var slik at vi kom til topps….

Værmeldingen var ikke helt gal. Litt sol, ikke regn og lite vind. På parkeringsplassen var det likevel så pass kaldt at vi hadde på fleecen. Det ble selvsagt varmt i bakkene oppover, men aldri så varmt at vi vurderte å gå i ullblusene.

Oppe i høyden var det flott. Småtjernene lå speilblanke. Men over kantene trakk det kaldt. Det var vått på berget, slik at vi måtte sikre hele tiden for å unngå fall. I tillegg var sorpa - som vanlig - en utfordring. Det ble litt forsiktig gåing utover og oppover.

Et stykke ute langs Trodlabærtjønnet traff vi to stykker som ville fiske. De hadde rigget seg til med bål og greier, og skulle bruke dagen.

Vi traff karene igjen på vår vei nedover, bålet var nedbrent, men de fisket fortsatt. Resultat: to fisker…

Det var andre som ville til topps som oss. Vi så og passerte - så vidt - en gjeng og holdt følge med et par. På vei nedover ble det til at vi sikret ennå mer. Stien var oppgått og det var omtrent ikke hold i sorpa overhodet.

Det ble litt lavere tempo enn “normalt” etter en stund. Broderen fikk problemer med tempoet i bakkene, og vi måtte ta det litt roligere. Men vi kom opp.

Slik jeg forsto broderen, hadde han ikke vært helt sikker på det ved start. Kondisjonen forsvinner fort om den ikke holdes vedlike.

Oppover hadde vi noen solglimt, på toppen kunne vi se mørke skyer som rullet innover. De var så pass mørke at jeg trodde vi ville få regn på oss, men vi kom ned uten å ha kjent dråpen. Det må jo egentlig noteres som en grei søndagstur i november, når vi ikke får regn på oss overhode.

Som vanlig møtte vi far og mor og unger på tur. Omtrent halvveis. De på vei opp og vi på vei ned. Da var klokka rundt to og det ville bli mørkt rundt fem. Antakelig ikke nok tid til å komme helt opp og ned før mørket.

Vi forsøkte å vaske buksene i bekken ved parkeringsplassen. De var helt svarte med et tykt lag sorpe omtrent til knærne. Og litt over viste det seg. Vi fikk bare av det verste, det var nok igjen til at det laget merker på bilsete.

Vi kom opp - og ned…