Tåke på Brusaknuden.

En morsom tur.

Denne søndagsturen skulle bli en helt grei tur på omtrent en mil. På grei sti, og med greit vær.
Ingen ting av dette fikk vi egentlig.

Forrige uke fant vi en brosjyre med ti turer i Time. en av disse hadde jeg ikke vært på og siden Brusaknuden faktisk er den høyeste toppen på høgjæren, var det på tide med et besøk.
Vi, i denne sammenheng, var svoger, svigerinne og bestyrerinnen. Nå har jeg og broderen fast avtale på søndagene. Det klarte jeg selvsagt å glemme...

Da broderen ringte på søndagsmorgen, var spørsmålet egentlig om han kunne tenke seg å være med på vår oppdagelsesferd på høgjæren. Nå hadde broderen heller ikke vært på Brusaknuden, så han ville gjerne ta følge med oss andre.

Været er selvsagt viktig. Værmeldingen lød på litt nedbør. Det fikk vi for så vidt, "om litt" vil si regn så det holdert sånn inne i mellom. Det vi ikke hadde tenkt på, var tåke....
Og det var tåka som gjorde turen morsom.

Min svoger hadde en gang i tiden vært på tur i området og han fant fort grinden, og veien opp til parkeringsplassen. Og stien mot Kartavatn. Karten er bare ti meter under Brusaknuden, og det er traktorvei store deler av turen oppover. Vi så omtrent ingen ting på grunn av tåka, men det er vanskelig å gå feil - på vei og oppoverbakke mot toppen. Nede ved Kartavannet fant vi på ny merker og fulgte disse rundt vannet mot Brusaknuden.
Hvordan vi kunne finne på å ta feil av Brusaknuden og Bruraberget i tåkehavet, får bli en hemmelighet, men vi var enige om at det burde vært protokoll og tang på Bruraberget...
Vi vendte tilbake til gamle "sannheter", i tvil følg merkene....

Vi fikk en liten ekstratur før vi fant den rette toppen. Mest mulig for pengene.

Den smale sti, som her fulgte en traktorvei, var befolket av en masse ungdyr. De sprang forran oss på tvers av stien, og lyden av mange dyr på sprang minnet meg om gamle cowboyfilmer.
Den merkede stien førte oss selvsagt rett på Brusaknuden.

Og  det var god merking videre nedover - mot bilen.

Et stykke rett under Brusaknuden, fikk vi bra vær og tåka lettet litt , men det var ikke lenge før vi igjen var innhyllet av tåke.

Stien nedover var godt merket, både med piler og skilt - mot Brusaknuden. Vi skulle i hvert fall ikke mot Ognedalsstølen, for bilen sto da ved Husavannet.

Vi var ikke enige om hvor det ville være enklest å gå for å finne bilene. Det ble litt fram og tilbake, bokstavlig talt. Etter en sjefsbeslutning, ble vi enige om å følge merkene og se hvor vi havnet.
Vi havnet på Ognedalsstølen og der sto bilen....
Spesielt når vi trodde bilen sto en annen plass en den egentlig gjorde...

Det er ganske artig å se hvor mange forskjellige meninger det kan være om hvor på kartet vi befinner oss. Med manglende sikt og svært mange traktorveier, var det enkelt å gjøre feil, for alle.

Her hjalp det gamle jungelordtak: i tvil, følg merkene....

Det skal bli morsomt å komme tilbake til denne turen engang - med fint vær, og virkelig se hvor vi har vært.