Vårlivarden - tapt og funnet.

Og været ble ikke helt som bestilt.

Turen til Vårlivarden var en vanlig tur for meg for 20 år siden. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg ikke har vært der siden. Det kan ha noe med lengden på turen. Under to timer fra Øvre Hetland, og når jeg bare fikk en par turer i uka, ønsket jeg litt lengre tur når jeg først var i gang.

Som pensjonist med mulighet for tur når som helst, blir det ofte "når som helst". Denne uka blir det antakelig minst 4 turer. Til nå har jeg vært på to turer, og fortsatt har vi lørdag og søndag med god værmelding. Mandag 1. mai er selvsagt også "turdag", men det blir neste uke...

Men det kan ikke bli skikkelig lange turer hver gang. Det blir rett og slett for mye. Med to treningsdager i tillegg, blir det lett for lite tid til restitusjon.

Onsdag var det litt under to timer, og jeg mente det ville passe med en tilsvarende lengde på turen på fredagen.

Og med værmeldingen Yr vartet opp med, var det ingen grunn til å sitte hjemme. Sol, lite vind og ikke nedbør, men som nevnt noen ganger, yr er ikke feilfri.
Vårlivarden var en "glemt" tur. Det tror jeg muligens henger sammen med en utglidning en vinterdag med frost og is - og stup til venstre....

På tørt føre og med sol, burde det være greit å gjenoppdage denne turen. På parkeringsplassen på øvre Hetland, var det bare en bil utenom min. Jeg traff likevel noen folk - heldigvis. På vei oppover kom det en kar springende oppover. I god fart. Litt lengre oppe stoppet jeg for å ta bilde....
Kamera var vekk - tapt, mistet...Jeg var godt over halvveis oppe, og vurderte om jeg skulle snu for å lete. Med så pass få folk, var muligheten liten for at noen stakk av med kameraet, om de altså fant det. Jeg fortsatte.

Karen som jogget forbi, kom i mot. Jeg nevnte at jeg hadde mistet kamera, og vi ble enige om han skulle legge det under bilen om det dukket opp.
For å si det enkelt. Det siste stykket opp over mot toppen hadde jeg andre ting å tenke på enn kamera. Det var blitt adskillig brattere på 20-25 år. Jeg husket bakkene, men ikke at de var så bratte, og så mange.

Jeg gikk og gruet meg for nedturen. Det er som regel enklere og gå opp bratte bakker enn ned.
I øst var det noen mørke skyer - og de kom nærmere. Jeg gikk og lurte på om det ville komme noe regn. Det så slik ut. Yr hadde med andre ord litt feil denne dagen også.
Det kom ikke regn, sånn til å begynne med. Det kom snø. Hvite filler dalte ned fra himmelen. Helt greit det, for da er det ikke nødvendig med jakke...

Men snø?

Bakkene nedover var bratte, men merkelig nok var det egentlig greit å komme seg ned. Det var noen steg der jeg gikk svært forsiktig, og noen plasser brukte jeg buksebaken, men alt i alt, omtrent problemfritt. Jeg tror fortsatt det hadde vært vanskeligere om det hadde vært vått.
Og vått ble det - lengre nede. Snøen gikk over til regn. Ikke mye, og ikke lenge, men nok til at steinene i stien ble sleipe og glatte.

Fra der jeg oppdaget at kamera var vekk og nedover gikk det rolig for seg. Jeg sjekket om noen hadde hengt kameraet oppi trærne, og sjekke bakken for å se om det lå der.
Ikke noe kamera å se. Og hva gjør jeg da - kamera må jeg jo ha.

Under bilen lå kameraet......