Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

Sommertur i kortbukse.

Etter en lang fredag med tung sekk, i hvert fall deler av dagen, var jeg ikke klar for noen langtur på lørdagen.

Det var været. Fortsatt sol, lite vind og selv om temperaturen ikke var høy, så høy nok til kortbukse...
Kortbuksevær på en lørdag. Det må bli tur.

Hvor turen skulle gå var ikke klart. Jeg hadde ikke lyst på en tur rundt Li. Bynuten kunne bli for langt. En del andre turer litt for korte.

Bestyrerinnen og jeg hadde en runde ut fra Gramstad. Til Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.  Den turen ville i hvert fall gi en god del høydemeter om ikke annet. Og det ville være mulig å bryte nede på veien, etter Bjørndalsnuten.

Det burde gå.

Det var andre som også ville på lørdagstur. Ikke veldig mange biler på Gramstad, og det var ett eller annet som foregikk på huset til STF, som samlet folk.

Alt regnet på torsdag hadde ikke tørket opp, selv med sol hele fredage. Sorpa var fortsatt sleip, og nedoverbakker måtte tas litt forsiktig.

Bakken opp fra Paradis-skaret til Toppen av Mattisrudlå, var ikke sorpet, men tung. Jevnt tempo oppover....

Omtrent halvveis traff jeg på et par, og fikk en stopp, eller en liten prat.....
Rett etter Mattisrudlå kom det en ung kar med stor sekk forbi. Han gikk litt fortere enn meg i oppoverbakkene, men sprang lekende og lett - med tung sekk  - nedoverbakkene. Da savnet jeg virkelig en bakfot som ikke er i ustand.

Det var ikke mange folk ute å gikk mellom Gramstad og Mattiseudlå denne dagen. Selv om dette er en av de mer populære turen, så var jeg mye alene i stien.

På toppen av Bjørndalsfjellet, ble det bare noen bilder før jeg fortsatte nedover mot veien. Det siste stykket nedover, gikk jeg og vurderte om jeg skulle korte inn turen. Nede på veien kikket jeg på klokka, og fant ut at litt slitne bein ikke var noen unnskyldning for å korte av turen.
Jeg tok mot Fjogstadnuten, og ny bakke opp.

Det er 600 meter opp til Fjogstadnuten. Mye i "vanlig" bakke. Heldigvis tok jeg igjen mor og sønn oppover, og fikk på den måten litt drahjelp mot toppen.

Etter toppen er det noen fine flyer, med god utsikt ut over mot havet og mot Dalsnuten. Skulle jeg virkelig gjøre en langtur ut av denne også - å ta opp til topps på Dalsnuten.

Nedover lia var kneet mitt ikke mye i tvil om at jeg hadde gjort nok av det. Her måtte jeg bare ta beine veien mot bilen.

På parkeringsplassen kunne jeg se at turen hadde gått unna på omtrent 2 og en halv time. Det er omtrent - nøyaktig - det samme som jeg ville ha brukt rundt Li

Lørdagens tur gir mer opp og ned, men er ikke like lang. Neppe mer en 8 kilometer, mot 10 kilometer rund Li.

Men en fin tur var det.