Flott tur, med fint følge til Blåfjellenden.

Bestyrerinne, eldste sønn - og  meg, på tur.

Pinse, kjempefint vær, flotte forhold innover i heia gjorde valget av turmål rimelig enkelt.  Bestyrerinnen kunne tenke seg å ta følge på årets første tur til Blåfjellenden.

Advarsler om mye snø og muligheter for vanskelige forhold, skremte ikke Bestyrerinnen. Været var alt for flott til ikke å bli med.  Det syntes jeg var både "modig" og kjekt. Det er fint med følge.

Det skulle faktisk bli bedre. Bestyrerinnen tok kontakt med eldste sønn - godt voksen etterhvert. Han var med på en del turer for 12-15 år siden. Det har blitt få turer etter det.

Han kunne godt tenke seg å bli med. Kjempekjekt.

På vei oppover mot Hunnedalen, kom vi tilfeldigvis i kontakt med Broderen (som var på vei mot egen hytte). Han hadde sett bilder fra heia, og de viste - stort sett  - "skiføre".

Bestyrerinne og sønn var enige om å forsøke å komme innover likevel.

Vi tråkket på snø bare 30-40 meter inne på stien...

Oppover Oleskaret var det mye mindre snø enn vanlig på første turen innover.  Vi så plutselig mye lysere på mulighet for å komme inn på hytta.

Det var snø - på de vanlige plassen. Ikke mer enn vanlig på første turen, heller mindre.

Været var så bra  som det kunne være - sol, lite vind og høy temperatur - kortbukse og ullbluse-vær. Det var lett å ta seg innover, selv om det ble en del "vassing" over fenner.

Normalt er det ikke mange andre i heia på min første tur innover. Denne dagen traff vi folk som kom fra hytta og det var folk på vei innover. Faktisk var det Fidjadalen som var mest brukt. Vi gikk  forbi tre jenter som ville ned dalen og det kom tre stykke opp til hytta fra Mån.

Jeg blir av og til spurt om hvorfor jeg så ofte går inn til Blåfjellenden.  Kvelden og morgenen denne gangen kan være en forklaring.  Tjernet utenfor lå speilblank. Det var blå himmel, og bjørkene sto grønne med den bestemte grønnfargen som følger med våren. Det var snø i fjellsidene og luften var klar. Stort nærmere "perfekt" er det vanskelig å komme.

Vi brukte ikke lys, og ovnen var kald. Og sent på kvelden kom det et par opp fra Mån. De hadde gått på "feil"  side av Fidjavannet og brukt både krefter og tid på turen.

På hytta var det hyggelig hilsen fra kjentfolk som hadde vært innover etter påske - på ski. Det var ikke mye folk, og vi fikk stort sett herligheten for oss selv.

Hjemveien ble ikke like fin som turen inn. Det kom et slør på himmelen, og det blåste en liten bris i mot. Likevel fikk vi enskikkelig fin vårtur i heia også denne dagen.

Vi startet tidlig og var på parkeringsplassen rundt ett. Da hadde vi ikke møtt noen som ville inn for overnatting. Vi så derimot en del lemen, mer enn vanlig, og det kaklet en rype oppe i lia.

Sesongen 2018 i heia er herved startet.