Med Thor og Mari til Blåfjellenden.

Bestefar på tur.

Det har blitt litt en litt uvanlig vår. Først ble yngste sønn og samboer med til Vådlandsnuten. Uka etter ble eldste sønn med til Blåfjellenden og denne uka ble datter - og yngste barnebarn med på tur til Blåfjellenden.

Det er virkelig kjekt å ha med familien på tur igjen. Det har vært noen år nesten uten. Denne gangen kunne ikke Bestyrerinnen være med. Det ble bare oss tre.

For ynste barnebarn var det første turen innover på beina. For min del var det vel antakelig den tusende turen på samme stien.

Det er stor stas å få lov til å ha med barnebarn - Thor på nesten 7 år, på tur. Det blir liksom en helt ny tur for meg - selv om jeg har gått samme vei mange ganger. Selvsagt er det også kjekt å ha med voksen datter, spesielt siden hun er den som best oppmuntrer den yngste når det går litt tregt...

Vel å merke ikke opp over bakkene. Thor har ingen problemer med bakker - han blir bare litt sliten inne i mellom når vi går, og må hvile. Ved å hoppe opp på steiner eller leke med noe han finner på bakken.

Vi fikk da også se en god del på veien mellom Hunnedalen og Blåfjellenden. En masse frosker. Flere døde lemen, en rype som kakklet i lia, og ørna som svevde over oss. I tillegg så vi spor av en elgku med kalv i bakken oppover fra hytta. De må ha gått der i løpet av natta, for sporene var ikke der, da vi gikk ned.

Det går selvsagt ikke like fort med en gutt på nesten 7, som for oss voksne. På denne turen var det helt greit. Det var varmt. Sola skinte fra blå himmel, og på vei innover fikk vi bare en liten trekk bakfra. På tilbakeveien fikk vi vind i ansiktet. Med mange og tyve grader, var det bare godt.

For yngste deltaker var snøfennene spennende, for datter litt skumle. Hun har for tiden en hånd som ikke fungerer optimalt og det hindrer litt. Vi kom likevel ned "rennå" i god stil.

Den siste fonna ned bakken ble likevel for bratt, og jeg skled ut og ned. Ingen ble skadd, men vi ble "overrasket"...

På vei inn gikk vi forbi, et følge med far, datter og venninde. Jentene på 10-11 år. Vi ville ikke bli alene på Blåfjellenden den kvelden. Det kom tilsammen 20 stykker. Det betyr at sommersesongen er godt i gang, og at hytta antakelig vil bli godt besøkt fremover - om værmelderene får rett i sitt langtidsvarsel.

Hva gjør unger på tur? De spikker, men hvor var spikkekniven? Morfar har selvsagt en spikkekniv på lur. På Blåfjellenden må jeg ha nødvendig utstyr.

Jeg jobbet et par timer med å få på plass nye skilt for sengebestilling. Ingen av gjestene var spesielt opptatt med å få laget middag tidlig. Det var helst for varmt.

Inne i hytta var det omtrent 29 grader og utenfor mange og tyve grader. Jentene gikk selvsagt ned i bekken for å bade.

Thor var ikke like entusiastisk til vannet, og protesterte da han mått vasse vaet øverst i bakken. Han mente vannet var iskaldt.

Bestefedre av i dag er heldige. Vi er antakelig omtrent den første generasjonen av bestefedre som har krefter og ressurser til å følge barnebarn på fjellturer. Egne bestefedre var "gamle" da jeg vokste opp. Ikke bare gamle i mine (den gang unge) øyne, men fysisk gamle og slitt. Gjennomsnittsalderen har steget med mer en 10 år og helsa for 70 åringer er blitt bestydelig bedre (for oss heldige).  Som pensjonister har vi også tid til å holde kropp og sinn i form.

Det er virkelig kjekt å få lov til å være med på slike ting. Jeg håper det blir anledning til flere turer fremover.

Thor var, i bilene nedover,  ikke sikker på om han ville på flere turer. Senere på dagen var det spørsmål om vi ikke kunne ta en ny tur - i morgen...