En våt tur rundt Lifjell.

Den vanlige vinterturen.

Lørdag er turdag, selv om det den siste tiden helst har blitt korte turer. Denne lørdagen var jeg i utgangspunktet klar for en litt lengre tur. Værmeldingen var ikke helt patent, men det skulle bli sånn noenlunde vær. Litt regn, litt vind, litt sol. Det var på fredag....

Lørdagsmorgen hadde Yr ombestemt seg og stillet med regn og lite sol. På fredag var planen en tur rundt Lifjellet. Sist jeg tok denne turen gikk det nesten galt. Med noenlunde bra vær var jeg sikker på å komme rundt i god form. Med regn var jeg skeptisk.

Avgjørelsen på lørdags morgen var vanskelig. Prokastinering på fint.

Hvilke alternativer fantes, eller skulle jeg hive meg på den planlagte turen. Et uhell forrige gang gir ikke automatisk uhell neste gang.

Turen rundt Lifjell er 9 kilometer og en god del høydemeter. På en god dag i ungdommen, da jeg var rundt 60, kom jeg rundt på to timer. De siste turene, med vond fot, har jeg brukt mer enn tre timer. Med den formen jeg har nå, så er dette nesten en «langtur».

Skulle jeg på tross av været ta turen? Regn og nedbør har jeg hatt å¨denne turen mange ganger. Det blir sleit og glatt, men det har det også vært noen ganger tidligere.

På Dale var det en del biler. Det kom en kar som også ville på tur. Han ville opp mot Resasteinen på grunn av «henget» langs fjorden. Der kunne det være glatt.

Det var det siste jeg så av andre turgjengere før jeg sto på toppen.

For egen del unngår jeg «henget» ved å gå stien nede langs sjøen til Revesdal. Det var ikke så glatt på berg og stein som det av og til pleier å være. Det kan henge sammen med alger eller planter som forsvinner om vinteren. I alle fall så gikk det greit, selv om jeg fortsatt var forsiktig med hvor jeg satte foten.

Selv om det gikk rolig – i forhold til «gamle dager», så kunne jeg kjenne at bakken opp mot toppen var blitt brattere. Det ble syre i beina. Som vanlig forsvant syra etter en stund og det var bare «tungt». Helt som normalt.

Folkene på toppen satt i le og tok en pause. De hadde kommet opp fra Dale og ville antakelig tilbake samme veien. En dårlig rygg gjorde langturer vanskelig.

Det var en stund siden jeg hadde tatt turen i regnvær. Siden jeg kan velge turdagene, prøver jeg å unngå regn. Det er selvsagt helt greit å gå tur i regn. Det blir, etter et par timer, vått – fra innerst til ytterst. Normalt vil gore-texen holde meg tørr på beina, men med gamle sko, blir jeg våt der også.

Regnet stoppet etter en stund. Inne i skogen gjør ikke det store forskjellen. Det drypper fra greiner og buskene er fulle av vann. Som alltid, glemmer jeg det ubehagelige, og kjenner bare gleden ved å være på tur.

Av en eller annen grunn pleier jeg å få det verste været på toppen, uten noen form for ly bar busker eller stein. Denne gangen oppførte været seg mot normalt, og jeg hadde fint vær øverst. Jeg kunne til og med hive av jakken.

Nesten ned ved bilen, kom det på ny regn. Jeg burde ha tatt på jakken, men var så pass våt at det ikke gjorde store forskjellen. Jeg kom til bilen og kunne vri klærene.

Fra Varhaug gamle kirkegård til Hårr - og tilbake.

Med Bestyrerinnen langs sjøen.

Andre juledag var Bestyrerinnen klar for tur. Vi hadde ingen avtaler og kunne bestemme selv hva vi skulle gjøre denne dagen. Det passer godt med en litt mer aktiv dag etter noen dager med STORE måltider og mye kalorier – hele de lange dagene.

Med et par dager uten trening og andre fysiske utskeielser, var jeg også klar for tur, men helst på i hvert fall over to timer. En langtur etter «nytt» oppsett. Hvor turen skulle gå var vi ikke helt enige om.

Været avgjør jo ofte hvor vi legger turene, og denne dagen var det både tåke og nedbør hjemme. Ikke mye, men nok til at det var litt «surt». Siden det var varmegrader og omtrent vindstille, passet det ikke helt med en tur i skog. Det er til å bli gjennomvåt av....

Åpent landskap med andre ord.

Vi satte kursen mot høgjæren. Og tåkehavet. Det ble mer og mer regn i tillegg til tåka jo lengre opp vi kom. Ikke noe trivelig turvær i det hele tatt. Skulle vi heller sette kursen mot kysten?

Den nærmeste parkeringsplassen var Varhaug gamle kirke. Den ligger ved «Kongeveien». Den gamle veien langs sjøen. Nå hadde jeg gått fra Hå til kirkegården på lørdager, og var ikke helt tent på en gjentakelse, og turen frem og tilbake er lang – for Bestyrerinnen. For meg går det jo greit – av og til....

Bestyrerinnen har i etapper tatt turen fra Tungenes til Egersund. Et år senere forsøkte vi oss på å gå fra kirkegården og sørover. Den gangen ble vi stoppet av en bekk etter ca 3,5 kilometer. Det kunne være greit å prøve seg på den turen en gang til.

Det var ingen biler ved kirkegården, men en god del mennesker på veien bare et stykke lengre sør.

De første 1,5 kilometrene er det gårdsvei og fine forhold . Videre mot Madland havn går stien over marker og bekker mellom markene..

Rett før Madland havn ligger det rester av en båt som gikk på grunn i 1967. MS Norfrost, restene av baugen er godt synlig, men det er også lett å se at sjø og vind har ødelagt mye.

Vi fortsatte sørover. Heldigvis var det en ny bru der vi snudde forrige gang. Vi kom greit videre. Fortsatt ute i marka og over noen myrsøkk. Det var heldigvis forholdsvis tørt.Det siste stykket mot Hårr, gikk på tydelige rester av den gamle veien. Rett før sjøhuset på Stavnheim, gikk stien over en høy og bred steingard. En tanksperring fra krigen.

Nå er det mange slike minner fra krigen langs sjøen, men det er imponerende å se hva som ble gjort av helt unødvendige tiltak.

På vei sørover hadde vi været i mot oss, selv om det omtrent var vindstille. Det var yr i lufta og buksa og jakken ble våte gjennom i fronten. Jeg gikk uten gore-tex`en, men hadde blitt like våt om jeg hadde holdt svetten inne i jakken.

Tilbaketuren gikk rasker, og med yr og skodde «bakfra» fikk vi en grei tur nordover. Det ble litt over en mil tilsammen. En god del av turen etter Madland havn gikk uten skikkelig sti og selv om det er flatt, så måtte vi konsentrere oss om hvor vi satte føttene inne i mellom steiner og tuer.

Det ble mye sorpe opp over buksebeina etter hvert, men en fin tur for det.

En kort søndagstur.

Med Bestyrerinnen rundt Gruda.

Søndagsturene skal være av en viss lengde. To- tre timer pleier å være det vanlige. Lille Juleaften var det noe pynt til hjemmet som måtte på plass og Bestyrerinnen vill absolutt rundt Gruda.

Nå ville det være feil å si at jeg var klar for langtur. Lørdagens tur frem og tilbake fra Hå gamle prestegård hadde godt greit, men den hadde likevel tatt så pass på akillesen at jeg nok helst burde ta en kort tur.

Turen rundt Gruda bestyr null kjøring og går stort sett på vei. Ingen store utfordringer og ikke mer enn rundt halv annen time.

Vi startet i morgenlys, selv om klokka nærmet seg 11. Det var litt julestemning, det vil si snø, på bakken. Ikke så mye at det dekket, men litt hvitt enkelte plasser.

Været var det riktige for en søndagstur – både sol og lite vind. Temperaturen som vanlig på vinteren – litt over null. Nå ja, «vanlig» er ikke helt dekkende. Vi kan ha alt fra 10 kuldegrader til 10 varmegrader rundt Jul – uten at noe av dette er «uvanlig».

Vi må et stykke på vei før vi tar fatt på selve turen. Den første delen går på vei og nedover mot Bore. For meg var det helt greit å gå rolig nedover en vei. Akkilesen hadde bare godt av en grei start.

Fra Bore er det gårdsvei mot Gruda. Det er flott utsikt over Hole mot Ølberg og havet. I tillegg er det også lett å se over Grudavannet og inn mot fjellene. I nord ligger Lifjell og Dalsnuten og lengre mot øst dukker Bynuten og Vådlandsnutene opp. De siste er det mulig å få øye på fra mange steder på flate Jæren.

Det ble noen små stopp langs Grudavannet. Sekken til Bestyrerinnen ble etterhvert fylt med greiner og strå.

Det var biler og folk da vi kom over på Grudasiden. Dette hadde vi opplevd før. Da var det jaktfolk som var opptatt med å flå dyr, og denne gangen havnet vi opp i det samme.

Rådyr er flotte dyr, men det er alt for mange. Jakt er nødvendig for å holde antallet på et fornuftig nivå. Det var en god del jegere som hadde vært med i jakten denne morgenen. Det sto 4 rifler opp langs noen stammer, og det var jegere som lastet opp våpen i biler. Ikke alle som deltok i jakten fikk antakelig anledning til å skyte dyr.

Vi har i de siste årene lagt turen opp mot Grudavarden. Det betyr en god bakke opp, med anledning til å bli litt andpusten. Oppe i høyden er det skikkelig flott utsikt. I sol og kaldt vær er det mulig å se skikkelig langt.

Denne dagen savnet jeg en kikkert for selv om det var mulig å se mange av de vanlige toppene, så var det en del langt vekk – mot horisonten – jeg ikke kjente igjen. Det skulle ikke forundre meg mye om det ikke var Fidjanutene opp av Fidjadalen jeg kunne se. Med snø.

Det ble også anledning til å få tatt noen bilder. Kvernbekken og dammen gir mulighet for flotte motiver med sol og speilblankt vann.

Sola sto lavt på hjemturen og det kunne minne om kveldslys – midt på dagen.

Tur langs sjøkanten fra Hå til Varhaug.

Uten snø og nesten ikke frost.

Bittelille juleaften og lørdag. Det måtte bli tur. Av en eller annen grunn hadde ikke bestyrerinnen anledning til å bli med. Vi skal bare ha 10-12 gjester på juleaften. Det kan da ikke hindre tur. Det er jo tross alt hele to dager igjen til gjestene kommer og pinnekjøttet skal stå på bordet.

Det hindrer i hvert fall ikke min tur, selv om Bestyrerinnen nok syntes jeg burde føle meg «skyldig» i ett eller annet. Jeg skjønner jo selvsagt ikke hva det kan være.

Den siste tiden har det blitt lite «langturer». Det har helst blitt turer på under to timer. Denne lørdagen hadde jeg tenkt å prøve meg på en litt lengre tur. Kunne akilleshælen tåle nesten et par mil og tre-fire timer på beina?

Jeg tenkte på turen mellom Hå gamle prestegård og Varhaug gamle kirkegård. Dette er den faste vinterturen når andre steder er dekket av is og frost. Det ville antakelig være mulig å komme rundt Li-fjellet, men forrige gang jeg tok den turen, tok bakfoten «kvelden».

Nå var det jo en stund siden jeg hadde gått denne spesielle turen. Og det er en kjekk langtur, uten noen form for utfordringer – utenom lengden. Lite bakker og god sti eller gårdsvei.

Jeg har i mange år forsøkt å unngå å ta denne turen før jul. Det har i alle år kommet en helg der andre turer syntes vanskelige, og denne turen best. I år kunne jeg muligens ha klart det.

Det er snart jul. Lørdagsmorgen våknet jeg til hvit plen og julestemning. Ikke mye snø, men litt melishvitt. Det var så vidt et par varmegrader. Snøen som sakte dalte ned, ville antakelig forsvinne i løpet av morgenen. Så lenge det varte, var det flott med julestemning...

Det var ingen ting som hastet på morgenen – utenom å handle inn matvarer til jul for et betydelig beløp...

Jeg kom meg avgårde en time senere enn vanlig. På Hå gamle prestegård var det en bil, og et par som startet mot Obrestad rett før meg. Jeg så ingen andre før jeg kom til Bodle.

Ute i sjøkanten var det ikke spor av snø. Det var varmegrader i lufte og det hadde bare så vidt vært frost om natta. Bakken var tørr og det var helt greit å gå. Det er slike forhold som gjør at jeg velger å gå denne turen når forholdene ellers er vanskelige.

Akilleshælen gjør at jeg ikke får beveget foten skikkelig. Jeg halter mer enn jeg går...

Det går ikke like fort som til vanlig. Denne dagen var det helt greit.

Selv om det var overskyet og bare et par varmegrader, så var det nesten vindstille til å begynne med. Tørr bakke gode klær og rolig tempo, gir normalt en flott tur.

Jeg var langt fra sikker på om jeg kom helt til Varhaug gamle kirkegård, før jeg måtte snu. Det ble til at jeg satte delmål. Kunne jeg komme meg halvveis før jeg måtte snu? Eller hva med Bodle?.

På Bodle kunne jeg se til Varhaug, og kirkegården. Jeg kunne jo fortsette og se om det ikke holdt....

Det ble ingen stopp på kirkegården. Jeg snudde med en gang og fortsatte mot nord. Det hadde blåst opp litt, og jeg tenkte å ta en pause etter en stund på tilbakeveien. Litt drikke ville antakelig bare gjøre turen bedre. Det ble aldri noen pause. Tilbakeveien ble en tur i jevnt og greit tempo.

Med vinden i ryggen ble det i hvert fall varmere. Det ble til at jeg måtte lufte ut, og i tillegg hive av både topplokk og vanter. Det gikk ikke fort, men greit på tilbaketuren. Det ble en skikkelig fin «langtur».

En tur til å bli i godt humør av.

Fire på tur.

Bjødnali og Sælandsskogen.

Bestyrerinnen var med på lørdagsturen. Hva med tur på søndag? Skulle hun være med, og var det andre som også kunne spørres?

Det tok en stund før vi fikk søndagens turdeltakere på plass. Broderen ville være med.  Ok, men hva med Bjørg? Og var hun med, så ble bestyrerinnen også med.

Vi ble 4 som ville på tur denne desembersøndagen.

Hvor turen skulle gå, var det egentlig ikke så mye diskusjon rundt. Natt til søndag hadde det blåst stikker og strå. På søndagsmorgen var det avgjort fortsatt vind. Hjemme blåste det sikkert liten kuling – rundt huset...

Når det blåser skikkelig har vi de siste årene brukt turen rundt Bjødnali – Sælandsskogen som turområdet. Stien opp Urådalen går i skog og her kjennes nesten ikke vinden. Oppe ved Bjødnali er det åpent, men selv der, går stien nede i dalen og er beskyttet mot det meste. På rundturen følger vi gardsveien ned mot Sjelset. Øverst i skaret her, med god utsikt over Bryne og høyhuset, kan det blåse friskt. Eller helst mer en friskt.

Det hender vi må ta støttesteg her, eller bare la vinden føre oss nedover veien. Da blåser det nok storm – i kastene. På flate veien er det ikke noe problem.

Selv om det blåste friskt, mente vi at det ville være folk på tur. Været, utenom vinden var bra. Det var snakk om opphold og muligheter for litt sol.

På parkeringsplassen var det noen biler . Men på langt nær så mange som vi forventet. Litt etter start på turen, kom det en hel gjeng mot oss. Det var bestefar, far og unger – og juletre. De hadde brukt søndagsformiddagen til å hugge årets juletre. Vi vekslet noen hyggelige ord før vi fortsatte.

Nede ved parkeringsplassen var det tørt og bart. Etter som vi kom oppi «høyden» - ikke mer enn 100-120 høydemeter, så ble det mer og mer hvitt. Ikke slik at det dekket, men det ble hvitt der hvor vinden ikke feide vekk snøen..

Vi tok en pause ved gården. Det var sol et øyeblikk, men sola ble fort avløst av lett snødryss, som fulgte oss omtrent til vi igjen var nede  i "lavlandet".

Det er et litt annerledes landskap om vinteren både opp Urådalen og videre rundt. Bladene på eika er vekk, og det er mulig å få litt overblikk over terrenget. I tillegg står sola så pass lavt at det blir mye spasering i skygge, om ikke sola står rett inn i ansiktet. Det blir liksom heller ikke skikkelig lyst når sola er vekk. Det blir morgenlys som kjapt blir avløst av kveldslys.

Det går aldri fort opp Urådalen. Det er for mange steiner og huller i stien, og når det er litt is i tillegg, krever det god konsentrasjon. Likevel gikk det greit for oss denne søndagen. Vi holdt et respektabelt tempo.

Det er kjekt å være på tur med andre. Nå har vi gått sammen en del ganger opp gjennom årene, men likevel finner vi alltid noe å snakke om. Det kan være å dele opplevelsen ute i naturen. En spesiell stein eller utsikten, fargen på himmelen, eller lyder. Slike små opplevelser blir husket bedre om de deles.

Det ble sol og flott vær på slutten av en skikkelig fin søndagstur. Vinden klarte bare å gjøre turen «morsom» der den tok som verst. Snøen som kom, gjorde bare turen til en skikkelig vintertur.

Alle var enige om at det hadde vært en fin tur da vi spiste julemat på Ålgård.

Bestyrerinnen på lørdagstur.

Fra Reve havn til Orre.

Det var lørdag. Det var slutt på sol og flott vær. Det var på tide med en ny tur. Forrige lørdag satt jeg hjemme og kikket ut vinduet. Jeg ønsket ingen gjentakelse....

Det var kjekt å igjen finne fram klær og sekk. Forberedelsene til turen denne lørdagen tok litt tid. Det er ikke mange gode grunner for å komme tidlig ut på tur. Det blir ikke dagslys før langt ut på formiddagen.

På sommeren er jeg ofte på vei tidligere enn 10, på vinteren utsettes starten til omtrent 11. Bestyrerinnen var usikker på hva hun skulle finne på denne lørdagen – et par uker før jul.

For bestyrerinnen er det jo en del som skal ordnes før høytiden. Småkaker og annet snadder er helt nødvendig til jul, selv om ikke mange akkurat har bruk for kaloriene.

Selv med mange ting som burde ordnes, så ville hun være med på tur en lørdag. Det er ikke ofte Bestyrerinnen har vært med på lørdagsturene. De har jeg som oftest gått alene. Jeg trodde at denne lørdagsturen også ville bli uten følge.

Vinterforhold, lørdag midt i desember, da er det uansett ikke snakk om en heiatur. Det må bli en tur i «nærområdet». Jeg var heller ikke helt innstilt på langtur, som for eksempel fra Hå til Varhaug – nesten to mil frem og tilbake.

Mindre krevende (eller noe kortere) er turen fra Reve havn til Orre – Friluftshuset – og tilbake. Den turen er en tradisjonell juletur, men det er selvsagt ikke noe i veien for å gå der utenom høytiden.

Det er bare en kort kjøretur til Reve havn. Vi var ikke helt alene. Det gikk en gjeng sørover et stykke før oss. Selv om det er mye sandstrender rundt Reve, er det likevel noen plasser det er rullestein. Det kunne høres da vi startet turen. Vind og bølger får rullesteinen til å bevege seg, og det kan høres – helt hjem enkelte stille netter.

Etter en stund kom vi ut på Revesanden. På onsdag var sanden fast og fin, nærmest asfalt. Denne lørdagen var det helst løs sand. Bare et lite stykke helt inne ved sand-dynene var det fortsatt frost og hard sand, men her var det til gjengjeld mye tare og sanden var langt fra slett. Det tok litt tid og krefter å komme til Orrestranden.

Den var helt forlatt, ikke et menneske. Om sommeren kan det være et yrende liv her, og stranden er mye brukt som turområde utenom. Borte ved friluftshuset var det en del biler, og folk som gjorde seg klar for tur. Ikke mange, men stranden vil i hvert fall ikke ligge helt øde.

Tilbaketuren gikk noe raskere enn turen sørover. Vi holdt oss inne i sandynene og markene innenfor. Her var det helt greit å gå. Yr hadde lovet oppholdvær – nesten. Og det var hva vi fikk. Det var varmegrader i lufta. Ikke mange, og ikke nok til at isen på vannpyttene tinte, men varmegrader. To antakelig.

Mot Reve havn kom det flygende noe hvitt. Ikke nok til at det la seg, men nok til at snøen blåste sammen og gjorde det hvitt rundt steiner og i dumper.

Vi brukt to timer på turen. Omtrent det samme som broderen og jeg brukte sist vi gikk her. En mils tur får være godt nok på en lørdag.

Sol - og vinter langs stranden.

En test-tur.

Det har gått en stund – uten tur. Lenge – uten tur. Det var på tide og teste hvordan foten ville takle det å gå – på tur. En onsdags tur.

Været har jo vært det aller beste. Jeg har sittet hjemme og sett ut – uten tur. Hvor lurt det var å ta ut på tur får vise seg, men det ville uansett ikke bli den lengste turen vi har tatt ut på.

På forrige tur ble det et steg for langt, og det sa «spjong» i foten. I tillegg til å ha problemer med akillessenen, fikk jeg den dagen også andre idrettsskader. Idrettsskader i en alder av 70?

Det viste seg at jeg hadde fått en skikkelig smell i leggmuskelen. Foten hovnet opp til det doble. Og jeg så ikke for meg å belaste muskelen på en stund. Etter to uker bør det ha ordnet seg sånn noenlunde i leggmuskelen og det var på tide og utfordre akillessenen.

Hvor vi skulle gå var en annen sak. Med flott vintervær – frost og sol, så var broderen som vanlig ikke interessert i å ta mot noen topp. Det fikk klare seg med en tur på flate Jæren, eller langs en eller annen strand.

Et annet spørsmål var jo hvor langt vi skulle gå. Onsdagsturene pleie ikke å være de lengste. Vi gå normalt 7-8 kilometer og bruker 80-90 minutter. Med en fot i ulage, både for broderen og meg, ønsket ingen av oss noen lengre tur enn normalt.

Vi ble fort enige om å ta til Sele og gå mot Hellestø. Helt flatt og alt på enten strand eller god sti – og litt på vei....

En av fordelene med en strand tur er kjøreturen. Det er ikke mange kilometerne og vi sparer jo litt tid.

Det nærmer seg vintersolverv. Den 21. desember «snur» sola, og det går igjen mot lysere tider. Endringen i daglengden og solhøyden midt på dagen, er liten fram mot 21. desember. Det kunne vi merke da vi sto ved bilen på Sele. Sola sto lavt, selv om klokka var tolv. Vi fikk sola bakfra på vei nordover, men til gjengjeld midt i fleisen på vei tilbake.

Med så lav sol, er det vanskelig å ta bilder uten at det blir «solnedgangbilder». Kontrasten mellom lys og skygge er også stor. I tillegg kaster «fotografen» så pass lange skygger at de lett viser på bildene. Det er ikke lett å ta gode bilder under slike forhold.

Turen mot Hellestø gikk greit. Sol og flotte forhold, lite is og hard strand (nesten som asfalt) gjorde at vi kunne holde grei fart. Med akillessene i ulage, blir det halting, men øvelse gjør også her mester.

Det var vinter. Selv om sola skinte, så bet den lille trekken vi fikk fra nord. Vi hadde begge vinter klær – lang under og sikkerlig vinterlue. Med sola så pass lavt, kom også skyggen på lua til nytte.

Det siste stykket mot bilen kunne jeg kjenne at bakfoten fortsatt ikke var helt på plass. Likevel var turen så pass lang at jeg ikke tror på noen videre «utsettelse» av å komme på plass. Nå håper jeg det snart er tid for en tur ut i terrenget etter hvert. Jeg tror likevel det vil bli noen strandturer først...

Min juletur

Juletur på sørvestlandet.

Før jeg startet min blogg (Johnsens turlogg) noterte jeg mine turer i noen små notisbøker. Disse går tilbake til tidlig 90 tall. Altså nesten 30 år. Og med mulighet til å sjekke hvor jeg gikk og hva jeg opplevde, er det riktig kjekt å sjekke hvilke turer jeg normalt går i julehelgen.

Desember for noen, er is og snø, ski og frost. For meg er det oftest regn og 10 grader....

Det hender at landskapet er dekket av litt snø, at det er noen få kuldegrader, og da som oftest sammen med sol og fint vær. Det gir skikkelig fine dager og flotte forhold.

Nesten like ofte er det vind og regn som dominerer. Det gir også mineverdige turer – av og til. Vind ute langs kusten kan være skikkelig storm. Da holder jeg meg som regel hjemme, eller finner en skog å gå tur i.

Gjennom 30 år eller mer, har jeg selvsagt opplevd det meste når det gjelder vær. Gjennom mange turer.

Nå kan det stilles spørsmål rundt det å gå de samme turene i så mange år. Årsaken ligger først og fremst på uvilje mot å gå på snø og is. Jeg har aldri tatt unødige sjanser på tur. Å gå alene – som jeg ofte gjør – betyr å gå forsiktig.

Som omtrent alle andre turgåere, har jeg hatt mine opplevelser med glatte steiner og fall, eller ubehagelige overraskelser hvor alt ser helt greit ut. Alle som er så heldige å kunne gå tur i terrenget, etter fylte 70, vet også at balansen ikke er hva den en gang var, men hos meg har den aldri vært det.

Det blir med andre ord, ofte tur langs sjøen når det ligger snø og is andre plasser.

For nordmenn som ikke er oppvokst på flate Jæren – og det er jo de fleste – må landskapet være «eksotisk».Havet i vest og fjell så vidt synlig i nord og øst. Det er enkelte plasser mulig å se langt utover, omtrent som på høyfjellet eller vidda.

Juleturen frem for noen er fra Reve havn til Friluftshuset på Orre. Her har jeg tråkket mange julehelger. Det passer greit å ta turen mellom en god frokost og en julemiddag.

Dette er ingen lang tur, og krever ikke lang kjøring. Det tar bare 10 små minutter å komme seg ned til Reve havn, hvor jeg normalt starter turen. Den går først over noen marker før det bærer ut i sanden. Her mellom Reve havn og Revestranden, er det ofte folk i sjøen – på surfebrett.

Sandstranden byr på valgmuligheter. Det er mulig å gå oppe i kulene, blant marehalmen. Eller nede på flate stranden- Nede kan det være bløt tung sand eller også rullestein. Oppe i sanddynene går det opp og ned – en meter elle to i høyden. Begge deler kan være tungt nok etter et par timer.

Midtveis går stien rundt selve revet. Her står det fortsatt en bunker fra krigen, og litt inne i landet fra revet var det et par stykker ble hengt for strandrøveri. De hang antakelig en stund for de ble kalt «spekemennene på Reve».

Det passer bra med en liten pause Ved Friluftshuset. Det er oppe på søndagene, men i julen, møter jeg stengte dører.

Tilbaketuren går som regel oppe i dynene. Jeg velger oftest å gå helt ute i vannkanten på vei sørover.

Sand og vann i stede for snø og is, er for min del valget i julehelgen. Og det har jeg holdt på med i noen år....

Utenom julehelgen går turen som oftest fra Hå gamle prestegård til Hå gamle kirkegård. Det er en tur helt uten sand og strand. Turen følger den gamle ferdselsveien og går litt inne i landet. Ett stykke fra selve sjøkanten. Denne turen er omtrent 8-9 kilometer en vei. Begge veier tar opp mot tre timer og er en skikkelig tur, selv om det ikke akkurat er mange bakker.

Denne turen går forbi en del steder, med sin egen historie. Både prestegården og kirkegården er nevnt, men i tillegg går stien forbi Obrestad havn med rester av vikinghuser, og med sin egen historie fra krigen.

Litt lenger borte ligger Kommedelen med hulvei og god utsikt. Her blåser det – alltid....

Stien går også forbi Reimebukta. Også her er det lett å se gamle tarelaer, hvor det ble tatt opp tare for å tørke og senere brenne. En grei ekstrainntekt i gamledager.