Vinter-runden med uhell.

Skader tar tid.

Jeg mente det hadde gått fremover – bokstavelig talt – med akillesen den siste uka. Det var nesten slik at jeg nesten ikke haltet....

Kunne det bli en lørdagstur av vanlig merke på lørdagen? Det var i hvert fall det jeg planla på fredagskvelden. Jeg snakket med broderen, men han var fortsatt ikke klar for en litt lengre tur.

Selv planla jeg – som vanlig på vinteren – en tur rundt Lifjellet. Det måtte kunne gå greit. Jeg hadde jo kommet rundt Sælandsfjellet uten problemer på onsdag.

Helt uten tanke for at det kunne gå galt var jeg ikke på fredag, og lørdagsmorgen. Nå pleier jeg å se mørkt på det meste, så jeg pakket sekken og gjorde meg klar.

Værmeldingen var en viktig grunn til at jeg så for meg den vanlige vinterturen. Det var snakk om bare litt regn, og helst opphold til ut på ettermiddagen. Det ble litt senere enn vanlig før jeg kom meg avgårde. Besøk av eldste barnebarn og forskjellige ting som skulle ordnes i den forbindelse.

Klokka var nærmere 11 før jeg tok ut, og på Dale var det en del biler. Dette er plassen for trening av redningshunder, og jeg så noen som holdt på med dette. Stien nede langs sjøen er ikke like mye brukt som den oppe i henget, men for meg er dette blitt standardveien utover mot Bymarka.

Om sommeren er stien sjult av langt gress, og det kan være vanskelig å finne fram. På vinteren er graset gult og tørt og stien viser helt greit.

I Revesdal kom det en kar ned bakken bare noen meter før jeg nådde stien. Han tok av mot Sprettraubakken og oppover. Jeg treffer ofte folk akkurat på denne plassen, og de fleste tar rett opp fjellsiden – Sprettraubakken.

Videre ut over mot Einerneset møtte jeg et par stykker og selvsagt en gjeng som sprang. Jeg blir som oftest tatt igjen av noen som løper, denne gangen kom de i mot..

Rett før Bymarka, i en liten dal fylt med kratt og kristtorn har stien nesten blitt vasket vekk og det er vanskelig å tråkke tørrskodd over. Her ble det et langt steg – som jeg ikke burde ha tatt. Det sa skikkelig spjong i bakfoten, og det gjorde virkelig vondt....

Det ble en liten stopp for å tenke meg om. Jeg var ikke langt fra Li, og det burde være mulig å ta seg ut til vei og få tak i en drosje. Eller?....

Jeg beveget meg sakt mot bymarka og bakken opp mot toppen. Ville det ikke være mulig å ta seg opp i bakken og ta stien ut mot veien? Eller helt til topps? Bare for å gjøre en tur av det på tross av foten.

Det ble til at jeg tok mot toppen og – selvsagt – fortsatte mot Dale. Det gikk ikke for, men forsiktig.

Nedover mot Dalevann ble roen forstyrret at et helikopter. Det hang over Dalevann med en person under. Nå har jeg opplevd dette før, og jeg gikk ut fra at dette også var øvelse. Helikopteret landet, og tok så fatt på en ny runde over vannet. Helt sikkert øvelse. Jeg må innrømme at jeg tenkte på om det ikke ville være mulig å få en liten tur med helikopteret ned til bilen, men siden jeg nå var godt i gang så...

Det ble sent før jeg kom til bilen. Jeg hadde brukt mye lengre tid enn vanlig, men jeg kom meg rundt.