19 desember 2018

Fire på tur.


Bjødnali og Sælandsskogen.

Bestyrerinnen var med på lørdagsturen. Hva med tur på søndag? Skulle hun være med, og var det andre som også kunne spørres?

Det tok en stund før vi fikk søndagens turdeltakere på plass. Broderen ville være med.  Ok, men hva med Bjørg? Og var hun med, så ble bestyrerinnen også med.
Vi ble 4 som ville på tur denne desembersøndagen.

Hvor turen skulle gå, var det egentlig ikke så mye diskusjon rundt. Natt til søndag hadde det blåst stikker og strå. På søndagsmorgen var det avgjort fortsatt vind. Hjemme blåste det sikkert liten kuling – rundt huset...

Når det blåser skikkelig har vi de siste årene brukt turen rundt Bjødnali – Sælandsskogen som turområdet. Stien opp Urådalen går i skog og her kjennes nesten ikke vinden. Oppe ved Bjødnali er det åpent, men selv der, går stien nede i dalen og er beskyttet mot det meste. På rundturen følger vi gardsveien ned mot Sjelset. Øverst i skaret her, med god utsikt over Bryne og høyhuset, kan det blåse friskt. Eller helst mer en friskt.
Det hender vi må ta støttesteg her, eller bare la vinden føre oss nedover veien. Da blåser det nok storm – i kastene. På flate veien er det ikke noe problem.

Selv om det blåste friskt, mente vi at det ville være folk på tur. Været, utenom vinden var bra. Det var snakk om opphold og muligheter for litt sol.
På parkeringsplassen var det noen biler . Men på langt nær så mange som vi forventet. Litt etter start på turen, kom det en hel gjeng mot oss. Det var bestefar, far og unger – og juletre. De hadde brukt søndagsformiddagen til å hugge årets juletre. Vi vekslet noen hyggelige ord før vi fortsatte.

Nede ved parkeringsplassen var det tørt og bart. Etter som vi kom oppi «høyden» - ikke mer enn 100-120 høydemeter, så ble det mer og mer hvitt. Ikke slik at det dekket, men det ble hvitt der hvor vinden ikke feide vekk snøen..
Vi tok en pause ved gården. Det var sol et øyeblikk, men sola ble fort avløst av lett snødryss, som fulgte oss omtrent til vi igjen var nede  i "lavlandet".

Det er et litt annerledes landskap om vinteren både opp Urådalen og videre rundt. Bladene på eika er vekk, og det er mulig å få litt overblikk over terrenget. I tillegg står sola så pass lavt at det blir mye spasering i skygge, om ikke sola står rett inn i ansiktet. Det blir liksom heller ikke skikkelig lyst når sola er vekk. Det blir morgenlys som kjapt blir avløst av kveldslys.
Det går aldri fort opp Urådalen. Det er for mange steiner og huller i stien, og når det er litt is i tillegg, krever det god konsentrasjon. Likevel gikk det greit for oss denne søndagen. Vi holdt et respektabelt tempo.

Det er kjekt å være på tur med andre. Nå har vi gått sammen en del ganger opp gjennom årene, men likevel finner vi alltid noe å snakke om. Det kan være å dele opplevelsen ute i naturen. En spesiell stein eller utsikten, fargen på himmelen, eller lyder. Slike små opplevelser blir husket bedre om de deles.
Det ble sol og flott vær på slutten av en skikkelig fin søndagstur. Vinden klarte bare å gjøre turen «morsom» der den tok som verst. Snøen som kom, gjorde bare turen til en skikkelig vintertur.

Alle var enige om at det hadde vært en fin tur da vi spiste julemat på Ålgård.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar