Dugnad og tur med tungt lass.

Nye gangveier på Høgjæren.

Mine forelder (og besteforeldre) var «arbeidere» og for de var 1. mai en dag av betydning. For den oppvoksende slekt, er vel 1. mai ført og fremst en fridag.

For egen del har jeg (selvsagt) latt være å jobbe denne dagen. (Jeg bruker alle unnskyldninger som finnes for å slippe å jobbe, men det er en annen historie...)

Jæren Turlag ville gjennomføre en dugnad på 1. mai. Dugnad er selvsagt ikke jobbing, det er jo frivillig. Det var «vanskelig» å si ja til å bli med på dugnaden. (Det minner om «arbeid»...) Hva ville «folk» si om jeg jobbet denne dagen? Nå ville jeg antakelig ikke treffe mange «folk» på høgjæren en 1. mai.

Jeg var ikke helt sikker på hva som skulle gjøres, men det var antakelig noen gangveier som skulle på plass. De har holdt på med å legge ut «bruer» over de verste sorpehullene en stund.

Jeg, sammen med broderen og bestyrerinnen har ofte turer i dette terrenget. Gjennom vinteren blir det til at vi tar opp til Steinkjerringå og Synesvarden ganske ofte. Turen rundt er 7-8 kilometer og KAN gås på 75-80 minutter. Med medvind og godt vær. (Siden dette er en rundtur vil det bli både med og motvind, men avhengig av vindretningen kan vinden påvirke farten ganske mye.)

Bestyrerinnen var nokså bestemt på at jeg burde bli med på denne dugnaden. Jeg bruker området så pass mye at jeg burde ta min del av jobben – mente hun...

Onsdag har jo etter hvert også blitt en turdag, men da helst kortere turer. I kjapt tempo. Men kortere. Både broderen og jeg trenger mer kondisjonstrening og en bakke i full fart i ny og ne, gjør susen.

Jeg tok ut tidlig og var på plass klokka 10 sammen med en gjeng andre som også ville gjøre en innsats for samfunnet og Hå kommune.

Det lå en stabel med «lemmer» uten planker over. Kan de ha vært 2X8 og tre meter. I tillegg var det en del planker som skulle brukes på toppen av bjelkene. Mange slike...

Her var det bare å ta det du klarte og få med deg, å begynne å gå – oppover mot Synesvarden. Målet var ei myr på stien mellom Synesvarden og Steinkjerringå. Jeg hadde tatt med en av storsekkene, og fikk en av «lemmene» på plass på ryggen. Den var så avgjort ikke lett. Etter hva jeg kunne kjenne var «børa» på over 25 kilo (+ ryggsekk.).

Oppover mot Synesvarden er det noen bakker. Disse var helt greie å komme opp. Det gikk så avgjort ikke fort, men jeg klarte fint å holde tempoet på et nivå som gjorde det mulig å komme opp – og videre. Det var ikke pusten som var hindringen etter hvert, det var heller ikke musklene i beina. De klarte fint transporten.

Det som gjorde vondt, var akslene. Jeg er rett og slett ikke vandt med å gå med så pass tung bær på ryggen. Jeg kom opp. Med litt hjelp for å få dekk og gangvei på ryggen, og å få «greiene» over gjerdeklyvere.

Nå tok sekken kvelden etterhvert, og konstruksjonen tok i bakken. Det gjorde det vanskelig de siste meterne.

Som sagt så var jeg ikke alene om å børe plank denne dagen. Jeg hadde følge med andre oppover, og fikk drahjelp nedover av en av se som sto for dugnaden.

Han imponerte flere enn meg, og gikk flere ganger med et slikt lass som meg hver gang.

Han fikk også andre turgåere til å ta med planker oppover. Alle stillet villig opp og alt hjelper. Tre jenter tok villig med seg planker opp til byggeplassen, selv om de egentlig bare skulle på tur.

Jeg og flere tok to turer opp med lass. Det ble lagt ned noen svette timer med bæring denne dagen. Det er imponerende hva folk er villig til å gjøre på frivillig basis.

Tilsammen ble det en 12 kilometers tur denne onsdagen, og oppover med lass, den ene gangen med tungt lass. En skikkelig økt på en onsdag.