Årets første fot-tur til Blåfjellenden.

Sammen med Bestyrerinnen.

Det er alltid kjekt å dra til Blåfjellenden. Det er alltid en opplevelse å dra til Blåfjellenden for første gang i sesongen. Det er alltid virkelig hyggelig å ha med Bestyrerinnen på tur.

Alt dette på en gang?

Det er ikke bare mulig, men allerede gjennomført. Bestyrerinnen ville gjerne være med på sesongåpning til Blåfjellenden. Forskjellige ting hindret oss i å dra på lørdagen. Barnebarns 13 års fødselsdag, er en så stor begivenhet at det så avgjort krever vår tilstedeværelse.

Nå var også YR med på planleggingen. De meldte om flott vårvær både søndag og mandag. Nå snek det seg inn noe nedbør i varselet på et tidspunkt, men det overså vi glatt....

Planen var altså å dra til Blåfjellenden på søndagen og bli til mandagsmorgen. Dette er et opplegg vi har gjennomført noen ganger opp gjennom årene. Ofte med andre, naboer, familie eller venner i følge,

Denne gangen ble det bare oss to.

Det var meldt vind opp mot kuling, og den fikk vi rett i fjeset. Det var likevel greit å komme oppover i heia. Uten om snøfennene var det tørt i marka og gode forhold. Siden sola skinte fra blå himmel, var det ikke noen grunn til å holde seg hjemme.

Det gikk smått oppover. Vi brukte tid. Enkelte plasser måtte vi gå rundt snø, og det tar tid. Gjennom mange år har jeg lært at tidlig på året kan det lønne seg å gå litt uten om stien. Og det var nettopp det vi gjorde.

Det hadde ikke minket mye på snøen siden onsdag. Øverst var det fortsatt godt med fenner. Ikke mer enn det pleier å være på første turen innover, helst mindre. Nå ligger snøen forskjellig fra år til år. Dette året var «som normalt» - slik fenne oftest pleier å være.

Vi hadde ikke trodd at det ville være andre i heie en søndag tidlig i mai, men vi traff en kar som hadde vært på Fidjastølen i helga. Det er likevel en stund til sauefolkene på stølen kommer innover.

Øverst ble det litt surt. Vinden gjorde sitt, men også snøen. Den var bløt og vi tråkket nedi en del. Den bløte snøen gjorde også at jeg i hvert fall gled ut i skråningene og da gikk det enda senere.

På hele turen over heia gikk jeg med vindfleecen på og glidelåsen omtrent ved haka. Nedover siste bakken mot Blåfjellenden ble det påtakelig varmere. Det var virkelig stor forskjell å komme ned i dalen, i forhold opp i høyden.

Bestyrerinnen og jeg fikk en hyggelig kveld. Det var ingen andre på hytta og vi fikk hygge oss i vårt eget selskap. Det blåste så pass at vi fyrte i ovnen, men det var ingen grunn til å tenne stearinlysene. Det ble mørkt inne i hytta rundt halv elleve, men ute var det omtrent gå-lys.

Det er noe spesielt med en virkelig flott morgen på fjellet. Egentlig er det noe jeg ikke opplever for ofte, men de gangen været lager seg, gir det skikkelig fine naturopplevelser.

Denne gangen var det vindstille, sol og blå himmel. Nysnø på toppene, grønne bjørker og vårlyd i bekken. En ønskemorgen, men med en kald grunntone. Det hadde ikke vært frost, men likevel lå det nysnø nesten ned til hytta.

Vi kom oss ikke avgårde før ved 11 tiden. Da hadde nysnøen smeltet forsvunnet et stykke oppover, men det lå fortsatt nysnø på fennene. Jeg hadde håpet på hard snø. Selv helt øverst tråkket vi ned i snøen.

Det gikk likevel kjappere på tilbaketuren. Været var skikkelig fint, og turen over heia ble mye finere enn «vanlig». Sol og lite vind gjorde det til en kjempe tur.

En flott åpning av sommersesongen 2019. I selskap med Bestyrerinnen, ble det en ekstra kjekk tur.