Onsdag og tur – i heia.

Supertidlig og nesten ikke snø.

Både Bestyrerinnen og broderen var opptatt denne onsdagen. Jeg var ikke sikker på om jeg ville komme meg på tur denne dagen. Det var liksom ikke helt «overskudd» til tur. Det hadde blitt mye tur og trening den siste tiden. Det vil si «mye» i forhold til de siste månedene.

Det er egentlig tid for en viss oppkjøring. Mer trening, ikke mindre...

På onsdagsmorgen var jeg langt fra sikker på hvor jeg burde ta ut. Det kunne ikke bli en ny tur rundt Li. Høgjæren fristet heller ikke. En eller annen topp fra Gramstad?.

Etter litt tenking kom ideen. Hva med en tur i heia for å sjekke forholdene? Innover mot Blåfjellenden? Det hadde vært fint med en heiatur. Nå var værmeldingen for torsdagen begredelig – regn og vind, så en overnattingstur kom ikke på tale. Liten kuling og regn satte stopper for det.

Halv ti var planen på plass. Før ti var jeg i bilen på vei mot Hunnedalen. Det tar en time å kjøre opp. En litt lang kjøretur, for en kort spasertur. Dette har jeg gjort noen ganger, så det burde være greit.

På parkeringsplassen traff jeg kjentfolk, og fikk en liten prat. Det gjorde starten helt grei.

Det er snøforholdene jeg gjerne skulle ha litt kontroll på. Det er fortsatt snø oppe i høyden, men de siste årene har jeg tråkket på snø nesten nede i Hunnedalen, på første turen. I år måtte jeg over Oleskaret før det ble nødvendig å gå rundt en fonn.

Nå ligger snøen forskjellig fra år til lår, men så lite snø som i år har jeg omtrent ikke opplevd de 25-30 årene jeg har vandret på denne stien.

Det ble til at jeg gikk å sjekket hvor mye snø jeg kunne forvente meg bak «den» bakken ellet den kanten. Selv et godt stykke oppe i høyden var det mindre snø enn det jeg vanligvis opplever på første turen.

Øverst opp – på omtrent 900moh var det snødekke. Snøen var forholdsvis grei å gå på, men i sørhellingene var det sørpeføre.

Nå var jeg ikke de første innover på beina etter påske. (Vi fikk besøk av to dansker uten ski eller truger i påsken.) Jeg kunne se spor av andre, både i fennene og i sorpa. Det var antakelig noen som hadde tatt turen i helga.

Jeg hadde ikke planer om gå helt inn til hytta. Slik været var, kunne jeg antakelig har gjort det, men det ble tungt nok på tilbakeveien.

Halvveis ble det stopp og retur.

På vei oppover fikk jeg se og høre et par ryper. Nesen øverst gikk det to ryper til og trippet i stien. Selv om jeg både ropte og beveget meg mot fuglene, vandret de bare forsiktig vekk. Mest sannsynlig hadde rypene reir med egg like i nærheten. Jeg sjekket ikke, men lot fuglene være i fred.

Det gikk ikke fort. Jeg brukte godt over en time til der jeg snudde, og det er noe mer enn «vanlig». Noe av tidsbruken skyldes nok at jeg måtte gå litt rundt fenner enkelte plasser, likevel var bakkene «tunge».

Det var likevel virkelig kjekt med en heiatur så pass tidlig i mai. Jeg har nesten lyst til å erklære sesongen for åpnet – 8. mai....