Treningstur rund Li, en mandag med flott vær.

Alene 

Jeg mener Yr har skylda. De melder til stadighet dårlig vær på søndager og mye bedre vær på mandager. Slikt er ødeleggende for søndagsturen. Det blir mandagstur i stede.

Nå hadde forrige uke gitt en god del turtrening. Til og med med tung sekk, noe jeg ikke er helt vant med. Jeg trenger antakelig slik trening, men det fikk meg til å tenke på hva andre klarer. Noen drar på sekker på 30 kilo og mer i timevis...

Det ble søndagstur på mandag denne uka også. Nå måtte det bli en ensom tur. Både broderen og Bestyrerinnen var opptatt, og ingen av disse så syn på en «treningstur» rundt Lifjellet.

Jeg kunne godt tenke meg denne turen igjen. Den går i relativt «grovt» terreng – opp og ned til og begynne med, og så går det opp, og mer opp. På toppen er det et flatt parti, men så bærer det bratt ned før «den fordømte bakken» opp.

Siste tredjedelen er stor sett bare ned. Noen plasser ganske bratt ned. Med andre ord en god «treningstur».

Været var selvsagt bra, jeg hadde jo ventet en dag med å gå. Sol og litt skyer en stiv bris fra nord, gjorde det kaldt. Bortsett fra at jeg fikk vinden bakfra på toppen, den enste plassen med vind denne dagen.

Jeg startet i vindfleece, men hev fort av jakken og fortsatte i bare ullblusen til bilen.

Om ikke været var helt sommerlig, så var trær og blomster og småfuglene på plass. Det var blader og grønt over alt. Fortsatt har trærne den lyse vårfargen, men det er ikke lenge til alt får sommerfarge.

Det er virkelig kjekt å se både hvitveis og skogsfiol. Flotte vårblomster, og på høgjæren fant jeg multeblomst. De pleier ikke blomstre i april, men dette året er alt tidlig.

På Gramstad er det nesten alltid masse folk. På Dale ofte nesten ingen, spesielt om været er dårlig. Denne mandagen var det nesten perfekt tur-vær. Det var noen biler å¨Dale, men jeg så ikke folk. I Dalsvågen sto det et telt. Uten folk utforbi, men et telt. Det ble en ensom tur i det flotte tur-været.

I Sprettraubakken var det heller ikke folk, men de jeg så i toppen av bakken forrige gang og trodde var busker, må ha vært folk. Det var i hvert fall forsvunnet.

Selv øverst var det tomt. Jeg kunne se spor av folk, det hadde vært noen tidligere, men selv helt nede ved bilen var jeg alene.

Jeg planla denne turen som en treningstur, og forsøkte å holde jevn fart. Det ble litt pusting og pesing opp bakkene, men selv i de siste bakkene mot toppen gled det greit.

Jeg brukte fortsatt et kvarter lengre enn i forhold til «gamle dager» for et halvt år siden, men mener jeg har bedre form inne nå en tidligere i år.

Det var ikke akkurat «kom mai du skjønne milde», men det ble uansett en skikkelig flott tur i vårværet.