Søndagstur en mandag - Bjørndalsfjellet

Broderen og jeg på tur.

Det ble ingen tur på søndag. Mandag så det ut til å bli mye bedre vær – på YR. Nå ble virkeligheten en litt annen enn det YR meldte. Været søndag var helt bra til å gå tur i, men .....

Søndagstur på mandag, og hvem ville da være med? Bestyrerinnen har problemer med ryggen for tiden, og så ikke syn på en tur i bratte bakker. Broderen har litt problemer med formen og så for seg en ikke for lang tur.

Jeg så for meg en både bratt og lang tur. Skule jeg få med meg noen på tur, så måtte det bli en litt kortere tur, men gjerne bratt. Bestyrerinnen var klar på at vi, det vil si broderen og jeg fikk ta turen denne gangen.

Det ble med andre ord bare broderen og meg på denne søndagsturen - en mandag. Det var egentlig ikke mye diskusjon om hvor turen skulle gå. Vi har etter hvert gått opp til Bjørndalsfjellet og tilbake over Fjorgstadnuten noen ganger.

Dette er en kort tur. Broderen har ansvaret for tid og avstand. Telefonen har en app som gir svar på det meste. For egen del glemmer jeg som regel telefonene hjemme.

De siste gangene har vi brukt nesten 1 1/2 time på runden. Det morsomme er at vi går lit – og det bare så vidt «litt» - raskere hver gang. En liten oppmuntring i en eller så solrik verden.

For også denne dagen var det sol. Det hadde regnet tidligere, men under turen var det omtrent sol fra blå himmel. I forhold til tidligere, så har en god del av varmegradene stukket av og gjemt seg. Det var ikke kaldt, men heller ikke spesielt varmt.

Mandag – hvor mange andre har tid og anledning til tur på en vanlig arbeidsdag? En god del viste det seg. Vi var langt fra alene oppover mot Bjørndalsfjellet, og oppe på toppen var det helst folksomt.

Også denne gangen var det noen som stillet i sommertøy – kort bukse og kun bluse. Nå holdt vinden seg nesten helt vekk, så det ble ikke kaldt.

Det er tydelig at broderen har tatt lett på treningen den siste tiden. Han fikk en tung tur oppover bakkene. For egen del har fått skikk på pust og puls. Ikke på høyde med de gode gamle dagene – for bare noen måneder siden, men slik at jeg i hvert fall kan komme opp bakkene uten spesielle problemer.

Fortsatt går det sakte i bakken på nedturen. Den høyre ankelen – som jeg tråkket over med for flere måneder siden, gir beskjed om at dette ikke er kjekt, etter bare omtrent en time. Etter det blir det litt halting, og fortsatt er det mer enn greit å ha med stokken...

Det er ikke lange turen, men likevel en tur som gir en liten smak av både topptur og hei. Det er mulig å forlenge denne turen rundt Resasteinen og ned til Dale, men broderen mente vi måtte vente – på formen.

Det var fortsatt mange biler på Gramstad da vi kom tilbake til bilen. Folk er på tur en vanlig mandag.