Hjemover etter en fin sommertur,

Fortsatt sol og sommer.

Etter et kjekt opphold på Blåfjellenden var det på tide å tenke på returen. En natt på hytta, er jo ganske vanlig. Det som gjorde besøket denne gang litt utenom det vanlige var varmen. Eller mer riktig tropevarmen.

Opp mot 30 grader – ute. Inne var det varmere...

Det var vind på morgenen. Som alltid er det en del ting som må gjøres før hytta kan forlates. Siden Bestyrerinnen var med, ble jobbene delt på to. Det gjorde at vi fant dobbelt så mange ting som burde bli gjort.

Vi kunne nok ha blitt på hytta en dag lengre, men vind og blå himmel varsler væromslag etter min mening. Selv om vinden kommer fra øst, blir det ofte torden og regn, og det kunne passe bra å komme til bilen uten å ha på regntøy. Eller jakke eller tøy?

Det er med en viss tilfredsstillelse jeg forlater hytta når det er rent og ryddig. De neste gjestene vil også da antakelig holde det slik.

Nede i dalen var det varmt, selv om det blåste. For egen del startet jeg oppover bakkene med klær i sekken. Jeg hadde på en kort treningsbukse og strømper og sko. Stort mindre klær en det er det ikke mulig å ha på – uten utfordre anstendigheten. Det ble likevel varmt i bakken.

Oppe i høyden blåste det sikkert 11-12 m/sek. Selv med så pass sterk vind ble det ikke kaldt. Jeg fortsatte i samme antrekk over flyene mot Hunnedalen.

Rundt halvveis så vi en mann. Det var ikke helt lett å se hva han holdt på med. Litt etter fikk vi forklaringen. Det satt en jente ved stien. Hun hadde ødelagt kneet, og var ikke i stand til å bære sekken. Det var et par på telttur, med utstyr og greier – tunge sekker. Han tvi-bar sekkene. Først en og så tilbake for å hente den andre. Det gikk ikke fort.

Vi overlot stavene våre til jenta, som antakelig greit kunne komme seg videre mot Hunnedalen. Han som gikk dobbelt, fikk det ikke lettere.

Siden det var lørdag, mente vi, både Bestyrerinnen og jeg, at det nok ville komme folk i mot. Det pleier normalt å være folk på vei innover mot hytta både på dagstur og for å overnatte. Vi møtte. ingen. Det var folk i heia. To jente – og en hund, kom sent til Blåfjellenden på fredagskvelden. De planla å gå over Stutaheia og ta mot Hunnedalen ved sti-delet øverst.

En tur på 6-7 «normal» timer, eller omtrent 15-16 kilometer. En lang tur, som jeg har gått et par ganger. Da vi kom nedover mot sti-delet mot Sandvatn, kunne vi se jentene og hunden oppe i bakkene mot Kringlekveven. De hadde fortsatt omtrent en time til veien – etter å ha brukt 6 timer så langt.

Det ble en liten pause ved Fossebekken for vår del. Varmen var ikke påtrengende, det blåste fortsatt friskt, men nede i Hunnedalen var det igjen sommer. En flott tredagers tur midt på sommeren med varme og sol.

Over Stutaheia.

Sammen med Bestyrerinnen på vandring i høyden.

Etter en varm natt på Sandvatn, var det Stutaheia og Blåfjellenden som sto for tur. Som vanlig ble det en omgang med kost og fille før vi kunne forlate hytta, I tillegg var tørkehåndklærne tørre, og kunne brettes sammen og legges på hylla.

Frokosten ble også litt «begrenset» i forhold til vanlig. Jeg hadde bare med egg og bacon for en dag. Det går helt greit med syltetøy og ost på brødskivene.

Det så ut til å bli like varmt på fredag som på torsdag, Vi var likevel litt mer forberedt på varmen og Bestyrerinnen tok med mye mer vann.

Turen over Stutaheia er ikke lang, bare ca 9 kilometer, men noen gode høydemeter både opp og ned. Fra toppen på litt over 1000moh til Blåfjellenden på 600moh, er det også noen bratte bakker – på slutten. Turen er satt til 3 timer, men folk flest bruker noe mer.

Vi tok det med ro oppover det første bakkene. Med tørt berg, er det bare å gå rett opp, uten å tenke på å gli ut, Det er spesielt en plass det stien går langs et lite juv. Her holder jeg meg godt på «innsiden» og tar gode tak før jeg flytter beina. Bestyrerinne er helt upåvirket av at det er 10-12 meter rett ned til venstre.

På toppen er det vidt utsyn mot - stein, berg og fjell – i alle retninger. Her oppe på omtrent 1000 moh går stien på «det prekambriske peneplan». Skikkelig gammelt fjell med lite næringsstoffer, og derfor lite planter. Det er stein som dominerer.

Det er egentlig et fascinerende landskap. Flatt og åpent, med høy himmel. Nesten uten grønt og med småvann strødd omkring. I tåke kan det være et mareritt å finne fram om det ikke var for de røde T-ene.

Vi tok det med ro over mot Svartedalen. Oppe i høyden var det en liten vind, som gjorde det helt greit å være på tur. Nå fikk vi sola bakfra, sammen med trekken, det ble aldri skikkelig varmt.

Det går opp og ned i små bakker. Ikke mange meter opp, og heller ikke mange meter ned, men nesten aldre flatt.

Helt ned mot kanten av Svartedalshålå, er det en ganske bratt bakke. Den har alltid gitt høy puls. En siste kraftanstrengelse før alle de lange og bratte bakkene ned mot Blåfjellenden.

På det trangeste nede i Svartedalen ringte telefonen. Hvordan den kan ha fått signal det nede i dalen er et mysterie, men det må være en eller annen bergvegg som fungerer som «speil». Litt lengre nede traff vi på de første turgåere på motsatt vei av oss.

Ved fossen i enden av Svartedalen er det mulig å se hytta, men det er fortsatt et langt stykke ned. Det tar minst en halv time å gå først ned og så over myrslettene mot brua og hytta.

Nede ved Blåfjellenden er det mye mer frodig enn oppe på toppen. Gress og lyng og etterhvert bjørk. I løpet av de siste årene har det kommet en mengde småbjørk i området. Om noen år vil Blåfjellenden være skog – igjen.

Nok en gang ankom vi en varm hytte og måtte sette opp alle vinduene.

Det ble ganske folksomt i og rundt hytta. Det hang folk – i hengekøyer og det var slått opp flere telt i nærheten av hytta. For vår del ble det et opphold som vanlig med mange kjekke folk å snakke med.

Et hyggelig opphold på Sandvatn sammen med Bestyrerinnen.

Ikke alt går som planlagt i varmen.

Bestyrerinnen følger også med på værmeldingen for Frafjordheiene. Yr meldte om kjempevær noen dager fremover. Det ville Bestyrerinnen utnytte. Jeg ble tatt med på råd nær det ble spørsmål om hvor turen skulle gå.

For en del år siden, gikk vi, Bestyrerinnen og jeg, fra Lortabu til Blåfjellenden. Litt senere gjentok vi turen, men da i følge med flere andre. Begge turene var svært vellykket. Bestyrerinnen så for seg en tilsvarende tur.

Etter en sjekk i arkivet, må disse turen ha vært før 2001, med andre ord nesten tyve år siden. Den gang – før 2010 – var vi, både Bestyrerinnen og jeg bare ungdommer på litt over femti. Nå er vi begge nærmere 70.

Bestyrerinnen var innstilt på å forsøke turen.

På parkeringsplassen var det en del biler. Noen tilhørte sikkert dagsturister, men andre tilhørte folk vi ville treffe på veien. De tilbake mot bilen og vi på vei innover heia.

Bakkene opp fra Lortabu langs lysebekken er lange og noen plasser ganske bratte. Vi brukte tid oppover, og var på toppen etter litt over en time. På flatene innover ville det sikkert gå greit.

I begynnelsen var vi heldige og fikk noen skyer. Da vi kom opp på toppen av bakkene, var det blå himmel og sola skinte. Det ble etterhvert skikkelig varmt. I le av trekken var det helt sikkert over tretti grader.

Bestyrerinnen er ikke like vant med varme og tur. Hun har også ofte problemer med å drikke nok. Etter hvert ble det tungt. Jeg hadde egentlig sett for meg at det ville bli nødvendig å ta en overnatting på Sandvatn. Ved Mangædne tok vi en diskusjon, men Bestyrerinnen var fortsatt innstilt på å gå mot Blåfjellenden.

I toppen av bakkene opp av Mangædne ble det til at vi fikk gå videre «å se»....

Ved stidelet ble kursen satt mot Sandvatnhytta.

Bestyrerinnen var ikke helt i form til å fortsette. Det måtte en pause til. Alt for lite drikke og alt for høy temperatur. Det var kjekt å se Sandvatn hytta igjen, selv om jeg hadde vært inne for ikke så lenge siden.

Utenfor hytta lå det en kar i skyggen. Han hadde tatt turen fra Langavatn, og vurderte å fortsette mot Lortabu og Hunnedalen. Det ble til at vi tok inn på hytta og ble til morgenen etter.

Det var varmt på Sandvatn. Selv etter et bad – og vannet var ikke spesielt behagelig, var det varmt. Vi satte opp alle vinduene og fikk gjennomtrekk. Etterhvert ble det noe mindre en 29 grader inne.

Bestyrerinnen måtte finne på noe, og satte i gang med vask av kjøkkenhåndkle. De tørket fort i varmen.

Vi hadde ikke helt planlagt en overnatting utenom Blåfjellenden. Likevel gikk det helt greit. Som nesten alltid har jeg med mat til mer enn en natt. Middag – Fjordland – ble spist på kvelden, men det er nok av hermetikk på Blåfjellenden for mer en en dag – antakelig for omtrent 14 dager

Det kom en dansk familie på fem litt senere. Og to karer tok inn på «Litle Sandvatn» utpå kvelden. Omtrent da det mørknet kom det en amerikaner som hadde startet i Hunnedalen og gått om Blåfjellenden. En lang tur.

Det ble som vanlig en hyggelig kveld. Det var virkelig kjekt å få en kveld på Sandvatn. Det var en stund siden sist.

Frem og tilbake - muligens for tusende gang.

Til Blåfjellende med "ærend". 

Etter en flott uke på Nilsebu, kunne jeg igjen få anledning til å dra til Blåfjellenden. Som vanlig var det noen småting som måtte ordnes, og det passet selvsagt å ha «ærend» inn i heia.

Det var noen mål som måtte tas for å kunne bestill materialer til å ordne på terrassen. Jeg burde selvsagt ha dratt opp på søndagen. Jeg kom tross alt hjem fredag...

Det ble først tur i heia på mandag, og planen var å bli til tirsdag.

Været var grunnen til at jeg holdt meg hjemme. Det ble meldt om regn og dårlig vær, og som pensjonist trenger jeg jo ikke å ta ut i dårlig vær. Det er bare å vente til det blir bedre.

Nå var det ikke direkte godt vær på mandagen heller, men meldingen for tirsdag gjorde at jeg valgte å ta ut. Det ble meldt om sol og sommer på morgenen av, med skikkelig sommertemperatur.

Det hadde jo vært kjekt å gå over heia i sommerklær, og muligens få et bad i bekken.

Slik ble det ikke. YR melde feil.

Innover hadde jeg en svak vind i ryggen. Det var litt regn i lufta, men ikke skikkelig nedbør. En tur med jakken på, gir våt ull under. Selv med jakken opp, blir det ikke nok lufting. Ikke så rart når ullbolen blir gjennomvåt – uten jakke på.

Småjobbene på Blåfjellenden var for gjort. Morgenstellet på tirsdags morgen gikk også grei, men jeg kom likevel ikke avgårde før godt over 11.

Morgenen ble ikke slik YR hadde meldt. Det var både tåke og litt nedbør. Ingen drømmemorgen denne gangen. Det var både varmt og fuktig oppover bakkene fra hytta. Nå har jeg gått turen noen ganger, jeg gikk og lurte på om dette var nummer 1000, men selv med så mange ganger, så blir hver tur litt annerledes.

Denne gangen var det tungt. Jeg er ikke lenger så vant med tur som før, og to turer etter hverandre blir ikke like lett som det har vært. Spesielt blir skoene tunge – jeg har brukt lette lave sko i det siste og det straffer seg.

Uansett om det er en tung dag, så tar jo bakkene slutt og Hunnedalen kommer i sikte der framme. Det er heldigvis en god del nedover siste stykket. (Jeg gikk jo opp de samme bakkene dagen før...)

Med litt stive bein, var det helt greit å nå veien i Hunnedalen.

Med Bestyrerinnen på høgjæren.

Tåke og mye vann.

Tilbake fra en uke i heia, måtte det bli en vanlig søndagstur. Været var ikke helt bra. Det var både nedbør og tåke, men skulle bedre seg utover dagen.

Bestyrerinnen var ikke interessert i noen langtur, og da ble vi ganske kjapt enige om at en rundtur på høgjæren ville pass. Det er en grei tur, og etter at en god del av sorphullene og myrene kan krysses på gangveier, er det greit fremkommelig.

Da vi kom til parkeringsplassen ved Holmavatn, var det vind i tillegg til at det også var kaldere enn hjemme. Med yr i lufta ble minnet det lite om sommer. Det ble heldigvis bedre etter hvert, og første delen gikk med vinden i ryggen. Da er det jo ikke neo problem.

Mot alle vaner valgte Bestyrerinnen å gå mot Synesvarden. Det er i mot alle regler, og selvsagt nesten ikke mulig. Vi, broderen og jeg, går alltid først mot Steinkjerringå, og så mot Synesvarden. Det gir mye nedoverbakke det siste strekket, og det føles enklere. (For gamle folk.)

Både Bestyrerinnen og jeg ble litt overrasket da vi kom til første bekk. Her vardet vann over de steinene vi pleier å trø på. Med fjellsko var det selvsagt ikke noe problem å komme over, men med lave sko, ville det betydd noen lange steg for å komme over tørrskodd.

Høgjæren er et populært turområde. Denne dagen var det ikke menge ute. Helst mindre folk enn det vi plier å treffe på onsdagsturene. Nå er det alltid folk i stien mellom Holmavatn og Steinkjerringå. Denne gangen var vi omtrent alene mellom Synesvarden og Steinkjerringå.

Halvveis på turen, som bare er omtrent 8 kilometer totalt, klaret det opp og det ble mulig å se landskapet rundt. Tåka kunne egentlig godt ha ligget. I øst fikk vi øye på nye master for vindmøller. Snart er hele turterrenget omkranset av vindmøller. Et felt ville være greit, men rundt det hele blir så alt for meget...

Høgjæren er som omtrent hele Norge, formet av isen. Her er det ikke blankskurt granitt som dominerer, men all grus og stein isen har lagt fra seg. Hele landskapet er fult av bakker og hauger av grus. Noen av disse ligner på hauger hvor grus og sand er kommet ned fra et hull i isdekket og så har isen smeltet etterhvert. Enkelte groper/myrhull kan også vært «dødisgroper» hvor isblokker har ligget lengre enn isen forøvrig og så smeltet og etterlatt et «hull».

I følge kalenderen er det sommer. Gullris har erstattet tepperot, og røsslyng blomster har overtatt etter klokkelyngen. Vi fant også en enslig blåknapp-blomst men mange knopper mellom Steinkjerringå og Holmavatn. Der var det også en god del gule høye blomster som jeg antar er gul gåseblom.

Blomstrende røsslyng hører vel til høsten, og været denne dagen kunne godt være høstvær. Vi kom likevel rundt på en grei måte, og var egentlig godt fornøyd med turen. Det ble til og med tid til middag på Karlsbua.

En kjekk søndagstur.

En fantastisk uke på Nilsebu.

Fin vær, folk, familie og flotte middager.

Midt i fellesferien, tok vi, det vil si Bestyrerinnen, eldste bror og jeg til Nilsebu. En ubetjent turistforeningeshytte eid av Stavanger Turistforening. Vi hadde fått anledning til å være «tilsyn/verter» for en uke. Jeg sammen med forskjellige andre, har hatt denne «oppgaven» i noen år. Det har muligens blitt 15 slike «tilsyns-uker» opp gjennom årene

Mens Bestyrerinnen var i arbeid, og jeg pensjonist, hadde eldste bror og jeg jobben i noen år. Det var virkelig kjekt å kunne få anledning til å feriere med en bror som var venner med maskiner, og holdt båtmotoren i gang. (Jeg og maskiner er ikke venner....)

Dette året ville Bestyrerinnen også være med. Hun «overtalte» min datter med familie til også å ta turen opp til hytta. Det ville i tillegg komme to par som vi hadde vært på tur sammen med i England. Og, ikke minst, ville svoger og Anne Lise sammen med et annet par også benytte anledningen til en fjelltur.

Nilsebu ligger ved Nilsebuvannet opp av Lysebotn 730 moh, og med båt på vannet (som vi har) er det mulig å komme til hytta omtrent uten å gå i det hele tatt. Flott for oss som trenger «ferie» fra fjellturer....

Veien opp til «dammen» ved Nilsebuvannet er omtrent to mil opp av Lysebotn. Det er ikke like mange svinger opp som på andre siden mot Sirdal, men det er både smalt og svinget.

Vi kom til «dammen» og lastet båten til ripa. En uke krever masse bagasje. Vi hadde med ekstra mat for komlemiddag på onsdagen. Egg, bacon og ikke minst Pepsi Max for en uke veier selvsagt også en del.

Vi har alltid skysset folk og bagasje over vannet om det var behov for dette. Familier med unger kunne bestill transport, men dette året var det nesten «ferjedrift». Sverre, kapteinen på skuta, var fullt opptatt med å transportere folk og fe.(og sekker). Det ble noen turer på vannet neste hver dag. Prisen for transport er 100 kroner, og prisen ser ikke ut til å være et problem for noen.

«Alle» hadde bestemt seg for å ta en fjelltur den uka vi var på Nilsebu. Tilsammen hadde vi over 100 overnattinger. Hytta har normalt omtrent 500 overnattinger i året. Vanligvis står hemsen tom, selv midt i sesongen. Denne uka var det folk på hemsen nesten hver dag. En dag var det 33 overnattings gjester Med plass til 20 i senger nede og 12 på hemsen ble det litt trangt, men som alltid, det en sengeplass til alle som kommer.

Søndag kom Mari - datter - med barn og mann. De ble til onsdag. Heldigvis hadde de bestilt rom, og fikk sitt eget rom med fire køyesenger. De ble til onsdag, og barnebarna sammen med de andre ungene på hytta hadde det kjenpekjekt. Det var litt trist da de tok båten utover mot "dammen".

I tillegg kom også "broderen" - min tvillingbror på besøk.

Som alltid på Nilsebu, var det fjellfolk med mye erfaring. Det var familier med bestefedre og unger. De «gamle» hadde omtrent vokst opp i heia, og var godt kjent. Selvsagt hadde vi også mange felles kjente.

I tillegg dukket Charlotte og Erill opp. De var på langtur fra Haukeliseter til Lysebotn. Blidere turmenneske enn Charlotte treffer jeg sjeldent. Tunge sekker og lange dagsmarsjer er ikke noe problem for disse jentene.

Onsdag gikk med til å forberede den store komlemiddagen. Vi ventet ganske mange gjester. To par vi hadde truffet på Englandsturen og i tillegg Sigbjørn, Anne Lise, Kjell Einar og Rigmor. Vi fikk også med oss en kjekk familie som var på tur i vårt område.

To store komlegryter med pinnekjøtt og pølser, kokte gulerøtter, kålrabi og kålrabistappe. Vi var femten til bords, og alle ble stappmette. Det var god stemning rundt bordet, med mye latter og historier. Det var til og med plass til dessert...

Torsdag kom tre ungdommer tilbake til Nilsebu etter en rundtur i heia med merking av stier og tømming av dass. De fikk (som antydet) stekte komler og var vel fornøyd med det.

Vi hadde satt garn på onsdagskvelden. Torsdag morgen ble brukt til å rense fisk og garn. Det ble nok fisk til en skikkelig middag. Sigbjørn, Anne Lise, Kjell Einar og Rigmor ble to dager, og jenten laget i stand en fantastisk ørretmiddag på kvelden. Denne gangen ble vi 8 rundt bordet. Det var avgjort ikke like mye latter og prat denne gangen. Alle hadde nok med å nyte maten.

Fredag gikk med til å få hytta i orden. Den var skikkelig fin da vi kom, men det er alltid noe som kan gjøres. Bestyrerinnen sto for vask av vindu og gulv, jeg tok dass og uthus.

Torsdag var den eneste dagen med regn. Ellers hadde vi et skikkelig fint vær. Egentlig drømmevær. Lørdag ble det meldt om vind og regn. Med erfaring fra tidligere år, fant vi ut at vi like greit kunne ta ut på fredagskvelden som å vente til lørdag morgen med mye vind.

Det er alltid litt vemodig å forlate Nilsebu etter en uke. Spesielt når det har vært flott vær og mye kjekke folk. Denne gangen var det spesielt mye folk, og alle kjekke.

En uke i heia i skikkelig vær – sommerferie på sitt aller beste, også for oss pensjonister.

Dagstur til Blåfjellenden

Alene på tur, men folk på hytta.

Det har ikke blitt så mange flott dager i heia i år som i fjor, men denne torsdagen så ut til å bli nettopp en slik sommerdag som vi hadde mange av forrige år. Det måtte bli en fjelltur.

Neste uke vil jeg være vertskap på Nilsebu, og får derfor ikke anledning til å besøke Blåfjellenden. Det kunne passe bra med et dagsbesøk innover.

Dagsbesøk? Tidligere i historien, var dagstur til Blåfjellenden ganske vanlig. Det var ikke noen spesielt lang eller slitsom tur. En del ganger gikk det skikkelig fort. Helst under to timer – begge veier.

Etter å ha kommet over den magiske grensen «70 år», er ting ikke like enkelt. I hvert fall ikke fram og tilbake på under to timer hver vei. Jeg var langt fra sikker på om det var noen god ide å ta på dagstur.

Det ble dagstur tross alt. Etter en ganske lang tur på tirsdag, og jeg var ikke helt klar for ny tur på onsdag. Torsdag var det greit å ta ut. Været gjorde det lett å pakke. Det var havskodde hjemme, kaldt og guffent, men oppe i heia meldte YR om sol og sommer. Bare noen kilometer lengre inne i landet forsvant skodda og sola kom fram.

Det var en god del biler på parkeringsplassen. Kan andre også ha funnet ut at det kunne passe med en fjelltur? Jeg så en person oppe i lia, og bare en kort stund etter for jeg forbi. Det viste seg å være en jente på tur med telt. Det er en del jenter som tar ut alene etterhvert. Og det er jo bra.

Det var tørt og fint i marka. Sola skinte. Det var omtrent vindstille, og temperaturen holdt seg rundt 15 grader. Nesten perfekt turvær.

Selv om jeg burde nyte turen, for det er ikke ofte været ordner seg slik, så ble det til at jeg gikk og tenkte på «gamle dager» og hvor fort jeg gikk dengang...

I egne tanker, på en av flyene innover, ble jeg plutselig klar over at det det var noe uvant rundt beina. 5-6 rype kyllinger for rundt, mens mora maste fælt på at de skulle komme seg vekk av stien.

Rypemor holdt igjen slik at hun var mellom meg og kyllingene. Jeg kom sånn omtrent en halvmeter fra rypa, uten at hun satte opp farten. Det ble noen bilder, og ikke rypemiddag...

Nede på hytta var det full gang. En gjeng utsendte ungdom fra Stavanger turistforening jobbet med både å male og tømme dassen. Jeg fikk ordnet noen småting, og ut på ettermiddagen tok jeg avgårde tilbake mot Hunnedalen.

Det hadde blåst litt opp, men den lille vinden kom bakfra. Det hadde også skyet til, men sola var fortsatt fremme inne i mellom. Jeg hadde tenkt på sol og høyere temperatur, og bading. Det ble det ingen ting av.

Turen tilbake over heia ble på mange måter en helt vanlig retur. Det siste stykket kunne jeg kjenne at beina ikke var like «friske» som da jeg startet. Det ble litt tungt opp siste kneika, men det er alltid en tung bakke. Jeg var stiv i muskler og bein da jeg sto på parkeringsplassen, og det ble ingen trening på fredag.

Likevel var jeg godt fornøyd med fortsatt å kunne gå frem og tilbake på dagen.

Lammanuten i Tysvær.

På tur med Bestyrerinnen, Sigbjørn, Anne Lise, Edvin og Anne Margrete.

Alt på søndagskvelden ble det snakk om ny tur- på tirsdag. Det var svoger og svigerinne som kunne tenke seg besøk på hytta med innlagt tur.

Hytta ligger i Tysvær, og det er noen fine turmuligheter i nærheten. Den nærmeste toppen Haukåsen, kan nås på en halv time. Det var muligens den turen min svoger hadde tenkt på.

Nå er både Sigbjørn og Anne Lise turmennesker, og går gjerne på litt lengre turer. Vi har noen uker på Grand Canaria på vinteren, og da er det tur som gjelder. En fin oppkjøring til sesongen.

Bestyrerinnen har selvsagt ikke noe i mot være med sin bror på tur, og hun besøker gjerne hytta – så ofte som mulig. Værmeldingen var bra, det var bare snakk om noen skyer og helst lite vind. Fint turvær.

Vi avtalte ikke hvor vi skulle gå, men det kunne vi gjøre i løpet av mandagskvelden. Sigbjørn og Anne Lise har venner i Tysvær, vi har fått anledning til å bli med disse og flere andre på turene i syden.

I løpet av mandagskvelden ble det klart at både Anne Margrete og Edvin kunne tenke seg en tur. Vi ville bli 6 stykker. Alle turmennesker. En grei gjeng.

Vi hadde en liten diskusjon rundt hvor vi skulle gå. For egen del var jeg med samme gjengen til «Himakånå» i fjor. Sigbjørn og jeg var på Valhest for omtrent 10 år siden og vi var også på Lammanuten en eller annen gang på tidlig i århundret...

Det kunne passe med en tur til Lammanuten. Den høyeste toppen i Tysvær kommune med sine 631 moh. Denne toppen ligger i nærheten av «Himakånå» en mil lengre vest. Eller en mil fra Skjoldastraumen. Det er en parkeringsplass med informasjonstavle nord for veien, men den er lett å overse.

Det første stykket går på god vei, men det er bratt oppover. Mange gode høydemeter blir tatt her. Fra en liten sperredam går det ut i terrenget. Det er skilt som viser vei, og det er merket. Stien er grei å følge.

Noen har gjort en skikkelig god jobb her oppe i heia. Over tre store myrer er det lagt gangveier. På hver av myrene må det være minst to – tre hundre meter med gangvei. Det gjør det lett å komme fram – i hvert fall her. Oppe på myrene stikker både Gråfjellet og Lammanuten opp, og det er lett å se at det fortsatt er noen høydemeter før toppvarden kan nås.

Det går bratt et stykke, men «øverst» (det er fortsatt noen gode høydemeter igjen) blir det god sti og lett å gå. Vi tok samme vei tilbake, men Sigbjørn og Edvin var stemt for å legge turen om Gråfjell. Det hadde gjort turen omtrent en time lengre, og ble kjapt nedstemt.

Vi tok pause på toppen og stoppet også for en kaffekopp lengre ned. Vi brukte godt over fire timer på turen, men ble da forbigått av folk vi hadde møtt på oppturen.

Stien forteller at dette er en populær tur. Gangveiene gjør det lett over myrene. Utsikten øverst er flott og så avgjort verdt strevet med å nå toppen.

En flott tur på en helt grei dag.