Over Stutaheia.

Sammen med Bestyrerinnen på vandring i høyden.

Etter en varm natt på Sandvatn, var det Stutaheia og Blåfjellenden som sto for tur. Som vanlig ble det en omgang med kost og fille før vi kunne forlate hytta, I tillegg var tørkehåndklærne tørre, og kunne brettes sammen og legges på hylla.

Frokosten ble også litt «begrenset» i forhold til vanlig. Jeg hadde bare med egg og bacon for en dag. Det går helt greit med syltetøy og ost på brødskivene.

Det så ut til å bli like varmt på fredag som på torsdag, Vi var likevel litt mer forberedt på varmen og Bestyrerinnen tok med mye mer vann.

Turen over Stutaheia er ikke lang, bare ca 9 kilometer, men noen gode høydemeter både opp og ned. Fra toppen på litt over 1000moh til Blåfjellenden på 600moh, er det også noen bratte bakker – på slutten. Turen er satt til 3 timer, men folk flest bruker noe mer.

Vi tok det med ro oppover det første bakkene. Med tørt berg, er det bare å gå rett opp, uten å tenke på å gli ut, Det er spesielt en plass det stien går langs et lite juv. Her holder jeg meg godt på «innsiden» og tar gode tak før jeg flytter beina. Bestyrerinne er helt upåvirket av at det er 10-12 meter rett ned til venstre.

På toppen er det vidt utsyn mot - stein, berg og fjell – i alle retninger. Her oppe på omtrent 1000 moh går stien på «det prekambriske peneplan». Skikkelig gammelt fjell med lite næringsstoffer, og derfor lite planter. Det er stein som dominerer.

Det er egentlig et fascinerende landskap. Flatt og åpent, med høy himmel. Nesten uten grønt og med småvann strødd omkring. I tåke kan det være et mareritt å finne fram om det ikke var for de røde T-ene.

Vi tok det med ro over mot Svartedalen. Oppe i høyden var det en liten vind, som gjorde det helt greit å være på tur. Nå fikk vi sola bakfra, sammen med trekken, det ble aldri skikkelig varmt.

Det går opp og ned i små bakker. Ikke mange meter opp, og heller ikke mange meter ned, men nesten aldre flatt.

Helt ned mot kanten av Svartedalshålå, er det en ganske bratt bakke. Den har alltid gitt høy puls. En siste kraftanstrengelse før alle de lange og bratte bakkene ned mot Blåfjellenden.

På det trangeste nede i Svartedalen ringte telefonen. Hvordan den kan ha fått signal det nede i dalen er et mysterie, men det må være en eller annen bergvegg som fungerer som «speil». Litt lengre nede traff vi på de første turgåere på motsatt vei av oss.

Ved fossen i enden av Svartedalen er det mulig å se hytta, men det er fortsatt et langt stykke ned. Det tar minst en halv time å gå først ned og så over myrslettene mot brua og hytta.

Nede ved Blåfjellenden er det mye mer frodig enn oppe på toppen. Gress og lyng og etterhvert bjørk. I løpet av de siste årene har det kommet en mengde småbjørk i området. Om noen år vil Blåfjellenden være skog – igjen.

Nok en gang ankom vi en varm hytte og måtte sette opp alle vinduene.

Det ble ganske folksomt i og rundt hytta. Det hang folk – i hengekøyer og det var slått opp flere telt i nærheten av hytta. For vår del ble det et opphold som vanlig med mange kjekke folk å snakke med.