Lørdagstur fra Blåfjellenden

Alene - som vanlig.

Etter noen dager – hele fredagen i et strålende vær, var det på lørdagsmorgen tid for å komme seg tilbake til bilen og sivilisasjonen.

Det er kjekt å være på Blåfjellenden, men Bestyrerinnen ser jo helst at jeg – av og til – også gjør noe hjemme...

Jeg hadde fått gjort det jeg planla å gjøre og det hadde komme maling på noen plasser som trengte det. Malerværet var helt bra. Malerarbeid er jeg ikke glad i, men på Blåfjellenden sto det noen spann som burde....

Da jeg kom inn på torsdagskvelden, var det fyr i begge ovnene. En Canadisk jente hadde fyrt opp. Hun var kald etter noen timer på tur mot Blåfjellenden. Det ble ikke mindre kaldt utover kvelden og natten.

Å bli «gammel» betyr hyppige besøk på uthuset. Selv midt på natten. Jeg måtte opp i tre-tiden. Da sjekket jeg gangveien for å være sikker på at det ikke var is på plankene. Temperaturen var like over nullpunktet, Termometeret i stuevinduet viste 2-3 grader. 600 meter over havet (nøyaktig.) og nesten frost 6 juli....

Det skyet over fredagskvelden og regnet kom i løpet av natten. Litt trist å se ut i regn, spesielt for meg som kunne ha pakket sekken og kommet meg av gårde på fredagen – i finvær.

I følge en av gjestene skulle det regne fra morgenen av og bli bedre vær utover dagen. Det ble til at jeg tok det med ro til over 12. Da tok jeg snippeska og staven og labbet avgårde opp bakken mot Hunnedalen.

Den bakken er aldri kjekk å begynne på. Den er lang. Det tar (for meg) en halv time å komme opp til toppen. Det første stykket er bratt... Puls og pust går i høygir...

Jeg hadde jakken på da jeg startet. Det for noen dråper i lufta, men ikke lenge etter start, ble det slutt på nedbøren, selv om sola fortsatt var vekk og det kom sinte, svarte skyer fra vest.

Nå hadde vannet ved «vaet» øverst sunket så pass at det var uproblematisk å komme over på gangsteinene. Jeg var likevel glad for å ha på nye Gore-Tex sko som holdt vannet ute. Tørrskodd kunne jeg ta fatt på turen over heia.

Det var ingen andre på tur denne dagen. Helt alene i heia. Det er jeg så pass ofte at jeg egentlig ikke ofrer det en tanke. Spesielt ikke på turen mellom Hunnedalen og Blåfjellenden, hvor jeg må ha gått opp mot 1000 ganger.

Kontrasten til fjorårets supersommer er stor. Det var overhodet ikke snakk om å stoppe for et bad i Fossebekken. Vannet holder antakelig ikke mer en 10 grader, selv uten snøsmelting.

Det ble likevel en liten pause med bekken. Et lite foto, og noen dråper saft – en halv liter eller så.

Det siste stykket gikk jeg og kikket etter folk. Så pass sent på dagen, burde det være noen som var på vei innover mot hytta. Det gikk folk på andre siden av Fossebekken, og se så ut som om de lette etter stien.

Jeg tror ikke hytta står tom en lørdagskveld i juli selv om Frafjordheiene er en av Norges best bevarte fellesferie hemmeligheter.