Juli -tur med vinterklær.

Vind og kaldt mot Blåfjellenden

Denne sommeren minner lite om fjorårets. Det er lite sol og mye regn. Temperaturen i juli er vinterlig. Hjemme er det kaldere enn rundt jul. Siden snøen er omtrent forsvunnet, er det likevel grønt i heia.

Litt lengre inn i heia, og litt høyere opp enn det jeg skulle på torsdagen, var det grønne delvis dekket av noe hvitt. Snø i juli i mitt område er sjeldent. Det er ikke vanlig i det hele tatt. Nå var det ikke hvitt der jeg skulle gå, men temperaturen var likevel i nedre kant av rødt. Ikke mye over 5-6 grader midt på dagen.

Værmeldingen lød på regn på formiddagen og mindre regn ut over dagen. Jeg hadde det ikke travelt med å komme avgårde, og klokka var rundt halv tre da jeg tok på sekken i Hunnedalen. Det regnet lett, men alt noen hundre meter oppover lia, forsvant regnet.

Vinden ga ikke opp. Det blåste ikke mer en stiv bris, men det tok seg opp mot en liten kuling. Det er helt greit å gå i slik vind, men med lav temperatur blir det kaldt. Jeg beholdt jakken på hele turen innover heia denne gangen.

På tross av vind og temperatur. Så er det grønt og frodig. Det tyder på sommer. En enslig liten flekk med snø rett på siden av stien viser at det ikke er så lenge siden snøen dekket landskapet. Det gjelder å ta vare på de korte ukene med sommer så pass høyt som opp mot 1000 meter over havet.

Det er andre blomster nå en tidligere på året. Siden forrige tur innover, har tettegraset blomstret og står langs stien med flotte blå blomster, Inne i mellom tuene på de laveste myrene kan jeg se en eller annen fiol, med sine litt sarte blåfarger. Skrubbabærblomstene – hvite med litt sort, står i mengder enkelte plasser. En og annen skogsstjerne lyser også opp, sammen med noen små gule blomster som jeg antar er tepperot.

De siste årene har jeg sett 5 marihånd planter et stykke oppe i lia. Uka etter har de vært vekk. Så også i år, bortsett fra at det bare var tre blomster dette året. Litt lengre nede i lia sto det en enslig blomst av arten på myra. Jeg har prøvd å finne ut hvilken marihånd det kan være, og har landet på at det må være smalmarihånd, som egentlig ikke skal finnes i dette området. (Dette har jeg ikke greie på, så - uten ansvar for mulige feil.)

Bjørnskjegget er grønt i toppen. Det er en av de første plantene som blir brunt. Jeg håper det blir en del turer før det skjer.

Det er likevel stein og gras som dominerer. Granitt og øyegneis er ikke bergarter som gir næring til jorda.

Det var andre folk innover denne dagen. De tre jeg gikk forbi var også på vei mot Blåfjellenden. Denne gangen var det ikke snakk om å gå på rekordtid – med motvind og tung sekk gikk det heller smått.

Det ble likevel en grei tur innover. Regnet den siste tiden hadde gjort at bekkene gikk store. Ved vaet rett før nedstigningen til Blåfjellenden, var vannstanden så pass høy at jeg måtte stramme buksene rundt skoene. Med nye sko og gore-tex bukse gikk det helt greit å komme tørrskodd over.

Det var kjekt å komme til Blåfjellenden etter en uke på tur i England.