Frem og tilbake - muligens for tusende gang.

Til Blåfjellende med "ærend". 

Etter en flott uke på Nilsebu, kunne jeg igjen få anledning til å dra til Blåfjellenden. Som vanlig var det noen småting som måtte ordnes, og det passet selvsagt å ha «ærend» inn i heia.

Det var noen mål som måtte tas for å kunne bestill materialer til å ordne på terrassen. Jeg burde selvsagt ha dratt opp på søndagen. Jeg kom tross alt hjem fredag...

Det ble først tur i heia på mandag, og planen var å bli til tirsdag.

Været var grunnen til at jeg holdt meg hjemme. Det ble meldt om regn og dårlig vær, og som pensjonist trenger jeg jo ikke å ta ut i dårlig vær. Det er bare å vente til det blir bedre.

Nå var det ikke direkte godt vær på mandagen heller, men meldingen for tirsdag gjorde at jeg valgte å ta ut. Det ble meldt om sol og sommer på morgenen av, med skikkelig sommertemperatur.

Det hadde jo vært kjekt å gå over heia i sommerklær, og muligens få et bad i bekken.

Slik ble det ikke. YR melde feil.

Innover hadde jeg en svak vind i ryggen. Det var litt regn i lufta, men ikke skikkelig nedbør. En tur med jakken på, gir våt ull under. Selv med jakken opp, blir det ikke nok lufting. Ikke så rart når ullbolen blir gjennomvåt – uten jakke på.

Småjobbene på Blåfjellenden var for gjort. Morgenstellet på tirsdags morgen gikk også grei, men jeg kom likevel ikke avgårde før godt over 11.

Morgenen ble ikke slik YR hadde meldt. Det var både tåke og litt nedbør. Ingen drømmemorgen denne gangen. Det var både varmt og fuktig oppover bakkene fra hytta. Nå har jeg gått turen noen ganger, jeg gikk og lurte på om dette var nummer 1000, men selv med så mange ganger, så blir hver tur litt annerledes.

Denne gangen var det tungt. Jeg er ikke lenger så vant med tur som før, og to turer etter hverandre blir ikke like lett som det har vært. Spesielt blir skoene tunge – jeg har brukt lette lave sko i det siste og det straffer seg.

Uansett om det er en tung dag, så tar jo bakkene slutt og Hunnedalen kommer i sikte der framme. Det er heldigvis en god del nedover siste stykket. (Jeg gikk jo opp de samme bakkene dagen før...)

Med litt stive bein, var det helt greit å nå veien i Hunnedalen.