Med Bestyrerinnen på høgjæren.

Tåke og mye vann.

Tilbake fra en uke i heia, måtte det bli en vanlig søndagstur. Været var ikke helt bra. Det var både nedbør og tåke, men skulle bedre seg utover dagen.

Bestyrerinnen var ikke interessert i noen langtur, og da ble vi ganske kjapt enige om at en rundtur på høgjæren ville pass. Det er en grei tur, og etter at en god del av sorphullene og myrene kan krysses på gangveier, er det greit fremkommelig.

Da vi kom til parkeringsplassen ved Holmavatn, var det vind i tillegg til at det også var kaldere enn hjemme. Med yr i lufta ble minnet det lite om sommer. Det ble heldigvis bedre etter hvert, og første delen gikk med vinden i ryggen. Da er det jo ikke neo problem.

Mot alle vaner valgte Bestyrerinnen å gå mot Synesvarden. Det er i mot alle regler, og selvsagt nesten ikke mulig. Vi, broderen og jeg, går alltid først mot Steinkjerringå, og så mot Synesvarden. Det gir mye nedoverbakke det siste strekket, og det føles enklere. (For gamle folk.)

Både Bestyrerinnen og jeg ble litt overrasket da vi kom til første bekk. Her vardet vann over de steinene vi pleier å trø på. Med fjellsko var det selvsagt ikke noe problem å komme over, men med lave sko, ville det betydd noen lange steg for å komme over tørrskodd.

Høgjæren er et populært turområde. Denne dagen var det ikke menge ute. Helst mindre folk enn det vi plier å treffe på onsdagsturene. Nå er det alltid folk i stien mellom Holmavatn og Steinkjerringå. Denne gangen var vi omtrent alene mellom Synesvarden og Steinkjerringå.

Halvveis på turen, som bare er omtrent 8 kilometer totalt, klaret det opp og det ble mulig å se landskapet rundt. Tåka kunne egentlig godt ha ligget. I øst fikk vi øye på nye master for vindmøller. Snart er hele turterrenget omkranset av vindmøller. Et felt ville være greit, men rundt det hele blir så alt for meget...

Høgjæren er som omtrent hele Norge, formet av isen. Her er det ikke blankskurt granitt som dominerer, men all grus og stein isen har lagt fra seg. Hele landskapet er fult av bakker og hauger av grus. Noen av disse ligner på hauger hvor grus og sand er kommet ned fra et hull i isdekket og så har isen smeltet etterhvert. Enkelte groper/myrhull kan også vært «dødisgroper» hvor isblokker har ligget lengre enn isen forøvrig og så smeltet og etterlatt et «hull».

I følge kalenderen er det sommer. Gullris har erstattet tepperot, og røsslyng blomster har overtatt etter klokkelyngen. Vi fant også en enslig blåknapp-blomst men mange knopper mellom Steinkjerringå og Holmavatn. Der var det også en god del gule høye blomster som jeg antar er gul gåseblom.

Blomstrende røsslyng hører vel til høsten, og været denne dagen kunne godt være høstvær. Vi kom likevel rundt på en grei måte, og var egentlig godt fornøyd med turen. Det ble til og med tid til middag på Karlsbua.

En kjekk søndagstur.