Hjemover etter en fin sommertur,

Fortsatt sol og sommer.

Etter et kjekt opphold på Blåfjellenden var det på tide å tenke på returen. En natt på hytta, er jo ganske vanlig. Det som gjorde besøket denne gang litt utenom det vanlige var varmen. Eller mer riktig tropevarmen.

Opp mot 30 grader – ute. Inne var det varmere...

Det var vind på morgenen. Som alltid er det en del ting som må gjøres før hytta kan forlates. Siden Bestyrerinnen var med, ble jobbene delt på to. Det gjorde at vi fant dobbelt så mange ting som burde bli gjort.

Vi kunne nok ha blitt på hytta en dag lengre, men vind og blå himmel varsler væromslag etter min mening. Selv om vinden kommer fra øst, blir det ofte torden og regn, og det kunne passe bra å komme til bilen uten å ha på regntøy. Eller jakke eller tøy?

Det er med en viss tilfredsstillelse jeg forlater hytta når det er rent og ryddig. De neste gjestene vil også da antakelig holde det slik.

Nede i dalen var det varmt, selv om det blåste. For egen del startet jeg oppover bakkene med klær i sekken. Jeg hadde på en kort treningsbukse og strømper og sko. Stort mindre klær en det er det ikke mulig å ha på – uten utfordre anstendigheten. Det ble likevel varmt i bakken.

Oppe i høyden blåste det sikkert 11-12 m/sek. Selv med så pass sterk vind ble det ikke kaldt. Jeg fortsatte i samme antrekk over flyene mot Hunnedalen.

Rundt halvveis så vi en mann. Det var ikke helt lett å se hva han holdt på med. Litt etter fikk vi forklaringen. Det satt en jente ved stien. Hun hadde ødelagt kneet, og var ikke i stand til å bære sekken. Det var et par på telttur, med utstyr og greier – tunge sekker. Han tvi-bar sekkene. Først en og så tilbake for å hente den andre. Det gikk ikke fort.

Vi overlot stavene våre til jenta, som antakelig greit kunne komme seg videre mot Hunnedalen. Han som gikk dobbelt, fikk det ikke lettere.

Siden det var lørdag, mente vi, både Bestyrerinnen og jeg, at det nok ville komme folk i mot. Det pleier normalt å være folk på vei innover mot hytta både på dagstur og for å overnatte. Vi møtte. ingen. Det var folk i heia. To jente – og en hund, kom sent til Blåfjellenden på fredagskvelden. De planla å gå over Stutaheia og ta mot Hunnedalen ved sti-delet øverst.

En tur på 6-7 «normal» timer, eller omtrent 15-16 kilometer. En lang tur, som jeg har gått et par ganger. Da vi kom nedover mot sti-delet mot Sandvatn, kunne vi se jentene og hunden oppe i bakkene mot Kringlekveven. De hadde fortsatt omtrent en time til veien – etter å ha brukt 6 timer så langt.

Det ble en liten pause ved Fossebekken for vår del. Varmen var ikke påtrengende, det blåste fortsatt friskt, men nede i Hunnedalen var det igjen sommer. En flott tredagers tur midt på sommeren med varme og sol.