Skåpet i april.

Sammen med Bestyrerinnen, Anne Lise og Sigbjørn.

Det har blitt mange turer den siste tiden. I flott vårvær er det vanskelig å sitte inn å kikke ut på våren. Det er mye kjekkere å være ute og oppleve «naturens under» - våren 2020.

Noen av turene har jeg gått alene, andre har vært i godt selskap. Bestyrerinnen har blitt fast turfølge etter at hun også ble «voksen». Svoger og svigerinne – Sigbjørn og Anne Lise har også hatt anledning til å bli med på noen turer.

Da jeg nevnte at jeg kunne tenke meg en tur til Stavanger Turistforenings hytte «Skåpet», ville de gjerne være med - alle sammen. Det er en lang kjøretur inn til parkeringsplassen i Vinddalen, men siden hverken de eller vi (Bestyrerinnen og jeg) har kjørt den nye tunnelen til Jørpeland, var det også en anledning til å ta turen under fjorden.

Vi ble enige om å kjøre hjemmefra sammen. Starten ble satt temmelig tidlig – til oss å være. Vi skulle starte innover halv ti. Vi var ikke sikre på hvor lang tid det ville ta å kjøre innover.

Vi var ikke en gang sikre på hvor langt det var fra Jørpeland til Vinddalen. Det vise seg å vær 40 kilometer. Og veien er ikke helt rett eller uten bakker fra Forsand og inn. Det er både smalt og svinget fra Helle.

For oss som startet ute på Jæren tok det omtrent to timer å komme inn til Vinddalen. I ettertid ble jeg oppmerksom på at det faktisk kostet penger å parkere der oppe. Jeg får passe på neste gang jeg kjører innover.

Fra parkeringsplassen og opp til turistforeningshytta er det ikke stort mer enn 3-4 kilometer. I tillegg er det stort sett enkel og grei sti. Det er noen stykker med mye stein, og når det er vått, kan nok disse partiene ta noe tid.

Det er også en del myr, men Turistforeningen har lagt ut lemmer over de verste plassene. Det er i tillegg ingen bratte bakker, selv om det går jevnt oppover noen dryge stykker.

Da vi tok turen, var det snø fra omtrent halvveis oppover. Det tok tid å komme over snøfennene. Vi gikk igjennom og tok det forsiktig. Fra parkeringsplassen og opp brukte vi omtrent 1 1/2 time. Det gikk antakelig nor kjappere nedover. Da hadde vi spor å gå i over fennnene. Og det er jo litt nedover.

Et stykke oppe i stien traff vi på omtrent ferske elgspor. Hva elgen hadde å gjøre i STFstien, er ikke greit å vite, men den tok ikke av stien før omtrent ved hytta.

Det er litt spesielt å komme fram til en helt tom hytte. Skåpet er den mest besøkte selvbetjenings-hytta til STF, og her gjelder det å være kjapp med bestillingen for å få plass. Det er vanlig å bestille måneder i forveien.

Bare tre personer hadde skrevet seg inn i protokollen i mars og april. Vi var alene ved «anlegget», men det kom et par i mot da vi satte kursen nedover mot bilen.

Vi brukte adskillig lengre tid på kjøring enn på selve turen. I det fine været vi hadde, var det likevel en flott vår-opplevelse.