Fra Gramstad til Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

Med broderen på "treningstur".

Etter noen spennende og litt utfordrende turer i det siste, så var det tilbake til mer kjente trakter. Med kjente trakter mener jeg den vanlige turen til Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

Den er nok litt mindre utfordrende enn ruta bratt opp til Vårlivarden, og mindre spennende en å gå på totalt ukjente trakter – uten kart, og i yr/tåke på Høgjæren. Eller opp og ned haug og hammer i Brekkå.

Yr var raus med finvær, både for torsdagen og fremover. Ganske langt fremover faktisk, så det blir antakelig en del turer den kommende uken. For Torsdag var det snakk om blå himmel og sol, selv om det ville blåse litt.

Broderen var selvsagt villig til å bli med på denne standard turen. Vi har fortsatt til gode å ta oppom Dalsnuten på disse turene. Det får utstå denne gangen også. Det blir litt for mange andre mot og på Dalsnuten – for tett med folk – for oss over 70 i risikogruppen for korona.

Det ville likevel bli en god treningstur. Det er en del bakker opp og ned på denne turen. En vanlig torsdag. Hvor mange biler ville det være denne dagen? En hel del viste det seg. Det kom noen i mot i det vi steg over gjerdeklyveren, men det var ikke mange spor oppover. Kunne det tenkes at det ville være greit med folk?

Det var et jevnt sig av folk. De fleste goldt god avstand. Vi på en side av stien og de andre på andre siden, men noen brydde seg ikke i det hele tatt. Eller hadde glemt hele koronagreia.

Tidligere i uka mente YR at vi ville få bra vær. Godværet kom ikke onsdag, men torsdags morgen var det blå himmel i sør. Jeg trodde – som yr hadde meldt – at været vill endre seg ut over dagen.

Det ble endring i været- til mindre bra en stund. Oppover bakken fikk vi regn i hodet, heldigvis bare et kort øyeblikk. Det ble ikke nødvendig å ta på gore-tex`en.

Når jeg planla turen, trodde jeg på yr og at det skulle bli en tørr uke. Det slo ikke til, og oppover bakkene var det mye sorpe. Og det skal ikke mye til for å skli – nedover – eller ut i «Spagat».

Heldigvis ble det ikke stort sorpe over knærne på buksa, men nedenfor knærne var det vanskelig å se den opprinnelige grønnfargen.

Det og ble ikke lange oppholdet på toppen. Noen bilder, og så bar det nedover. En skikkelig kald vind, gjorde det utrivelig.

Det var ikke snakk om å gå direkte mot bilen da vi var nede på veien. Vi satte kursen mot Fjogstadnuten og videre mot Kvitemyra og Revholen.

Det lille stykket med «hei» går fort å komme over. Nedover mot Kvitemyr, kom det en gjeng jenter. De prøvde nok å unngå sorpehullen, men akkurat i den bakken er det vanskelig.

Heldigvis er det mulig å skylle av det verste i Gramstadtjørnet, slik at jeg kunne sette meg i bilen uten ett lass med myr og sand på buksa.

Vi har gått denne turen kjappere, men med sleipt underlag går det alltid noe lengre tid. To timer på turen rundt for oss.