Synesvarden og Steinkjerringå fra Tovdal.

Flott vær og flott tur.

Endelig kom finværet YR hadde meldt. Fredag var det sol og blå himmel, både på framsiden av huset og på baksiden. Det var ikke mulig å sitte inne i slikt vær. Jeg måtte på tur.

Nå hadde Sigbjørn og Anne Lise nevnt noe om en litt lengre tur på lørdag. Jeg kunne godt begrense meg litt på turen fredag. Hvor finnes det en «begrenset» tur? Høgjæren selvsagt.

Med flott vær og mange på tur, kunne jeg finne en rute uten trengsel mon tro. Fra Holmavatn var det antakelig omtrent 17. mai tog. Det pleier ikke være fullt så mye folk fra parkeringsplassen i Tovdal.

Bilturen opp mot Høgjæren gikk gjennom et landskap i full vår. Det er vårblomster langs veien, og lam på markene. Noen marker er grønne, mens andre er nypløyde og svarte. Det lukter også vår – hevdalukt.

På parkeringsplassen i Tovdal var det ikke trengsel. En bil utenom min, men det kom en kar fra Karten og satte kursen mot Synesvarden.

Selv med sol og blå himmel fra morgenen av, så hadde det ikke tørket opp mye i stien. Enkelte plasser er det sorpe og spesielt en plass måtte jeg ta noen lange steg.

Synesvarden er et flott utsiktssted, men det er etterhvert blitt en skog av vindmøller omtrent hele horisonten rundt. Til å begynne med var det greit med møllene på Hellandsmyrane, men så mange som det nå er mulig å se fra toppen, blir det vel mye.

Fra parkeringsplassen til Synesvarden hadde jeg ikke møtt et eneste menneske. Fra toppen kunne jeg se folk på vei fra Holmavatn, men ingen på stien mot Steinkjerringå.

I det fine været var det fristende å ta mot Holmavatn for å gjøre en litt lengre tur ut av det. Jeg kom heldigvis på det gamle ordtaket: "hold deg til planen"...

Det var flere folk enn jeg hadde ventet på vei mot Synesvarden fra Steinkjerringå. Siden det omtrent er mulig å se nedover til statuen hele veien, virket det ikke som det var mange folk der fra Synesvarde.

Selv da jeg startet på det siste stykket utover mot «Mor Norge» så jeg ikke folk. Plutselig dukket det opp en hel familie. Antakelig hadde de sittet bak en stein i le for trekken og mot sola.

Som så mange ganger før, hadde jeg sagt til meg selv at denne gangen – denne gangen – skulle jeg ta det med ro. Oppover bakkene mot Synesvarden gikk det greit. Jevnt bra tempo, med pust og puls under kontroll. Nedover mot Steinkjerringå gikk det i høyt tempo. Her er det så pass flatt og såpass god sti at det er mulig å presse litt.

Hjemveien ble på samme måten. Det gikk i et bra tempo, ikke full fart, men i det tempoet jeg kan holde et par timer.

Høgjæren er en hyggelig plass i godt vær. Denne dagen var det strålende, med nesten ikke vind og temperatur over null. Det var kjekt å gå tur denne dagen. Når sikten i tillegg er god blir det til at jeg ser meg rund også. Og får øye på vindmøllene....

To timer og omtrent en mil, begynner etter hvert å bli det vanlige, slik var det også denne gangen.