På jakt etter poster i Brekko friluftsområde.

Turorientering med Bestyrerinnen, Anne Lise og Sigbjørn

Det var snakk om å «ta noen poster i Brekko». Bestyrerinnen har investert i kart og utstyr for turorientering. I Brekko friluftsområdet. Sigbjørn og Anne Lise har «tatt noen poster» i mange år, og ville gjerne ha med seg flere – Bestyrerinnen og jeg.

Nå har Harry gjort en jobb med å få på plass disse postene. Han vil sikkert sette pris på at vi bruker postene han har satt ut. Det kunne jo også være artig å se hva dette egentlig går ut på. Jeg kunne så avgjort ha bruk for litt oppfrisking i bruk av kart.

Kartbruk hjemme, enten på PC eller papir, er greit. Det er vanskelig å gå seg vill der. Å stå med kartet ute i terrenget for å finne vei – eller retning, eller muligens hvor jeg befinner meg, er en helt annen øvelse.

Jeg har gjort noen tabber opp gjennom årene. De hopper vi stille over, og går inn for å friske opp kunnskapen. Det er antakelig en del ting som har gått i glemmeboken.

Det var snakk om å ta turen på skjærtorsdag. Værmeldingen var ganske god, selv om det skulle blåse litt og temperaturen ville ikke være mange gradene over null.

Vi avtalte å møtes på parkeringsplassen. Det holdt på å gå i vasken. Parkeringsplassen var nesten full da vi kom. Det var en masse andre som også ville på tur denne dagen.

Værmeldingen hadde nok noe av skylda for oppmøtet. Nå kom finværet ned i form av snø, og vinden var virkelig kald der den fikk tak. Det var litt surt i vinden og snøen en stund.

Heldigvis var vi for det meste inne i skogen, og der merket vi ikke noe til vinden.

Første post lå et stykke opp av en vei – bak en stein. Første lærdom: sjekk målet på kartet. Bestyrerinnen hadde feil kart men det var 1:5000. Det riktige kartet – som Sigbjørn hadde med, var 1:10.000. Det gir litt «avvik» på avstandene.

Etter litt fomling fant vi nå posten. Neste post skulle ligge på en kolle et stykke vekk fra stien. Hvor høy skulle kollen være? Neste gang sjekket jeg høydekotene....

Erfaring er en kjekk ting. Det er stor sett å kunne gjenkjenne en feil jeg har gjort før. Det å se kjapt på kartet og så innbille seg at «dette vet jeg hvor er», har jeg gjort noen ganger. Denne gangen også...

Det var ikke den første veien vi skulle ta til venstre. Det var nummer to. De andre hadde selvsagt kontroll på dette.

Den tabben gjorde jeg ikke bare en gang men to. Egentlig godt gjort. Anne Lise hadde heldigvis full kontroll. Det tok litt tid å sjekke kartet for å sjekke – helt unødvendig selvsagt.

De siste postene lå ute i terrenget. Det er ganske tungt å klyve opp og ned over haug og hammer utenfor sti, men postene fant vi.

Ned mot siste post var det bratt. Det hadde gått folk eller dyr før. Jeg så spor av hjort lengre opp i bakken, men den nesten usynlige stien kan ha vært laget av folk.

Det var bra sti ned til skytebanen og vei til parkeringsplassen. Turen hadde tatt nesten 4 timer (med pause) men vi hadde ikke beveget oss mer en nesten 9 kilometer. Likevel hadde det vært en flott dag.