Resasteinen og Skjørestadfjellet.

Vårtur i fantastisk vær.

Det flotte vårværet bare fortsetter. Det er helt umulig å holde seg hjemme. Selv om det muligens ville være bra med en hviledag – eller to, så blir det til at jeg tar ut på tur.

Antakelig vil det, en eller annen gang inne i fremtiden, gjøre at jeg kommer så pass i form at daglig tur blir helt greit. Det er også et spørsmål hvor turen bør gå. I min alder blir jeg satt i bås med «spesielt utsatte» for korona.

Det virker «usannsynlig», men likevel velger jeg å ta hensyn til pandemien, og holder meg mest mulig vekk fra andre mennesker. Hvor er det best å gå under slike forhold. Alle vil jo på tur. Det er ikke mange andre ting å finne på.

Gramstad/Dale-området har mange virkelig flotte turmuligheter. På de vanligste – Dalsnuten og Lifjellet, kan det godt være kø. I hvertfall mange folk. Og ingen av turene direkte til toppen på fjellet, er spesielt lange.

I en god del år, har jeg hatt en vårtur rundt Resasteinen og Skjørestadfjellet. Turen har som oftest blitt forlenget til også en runde rundt Lifjellet. Da blir det en 4-5 timers tur.

Denne dagen hadde jeg ikke planer om en så lang tur, men det kunne likevel passe bra med en tur til Resasteinen og over Skjørestadfjellet.

Etter mange dager med flott vær, slik det også var denne dagen, var det blitt skikkelig vår. Det er noen helt spesielle farger tidlig på våren,

Det er helst en «beskjeden» grønnfarg når bjørka bare så vidt har fått blader. Gresset er fortsatt lyst i fargen, under trær med bare så vidt blader. Det var en kjekk opplevelse å gå oppover lia mot Dallsnuten og se skogbunnen dekket med hvitveis. Det er alt for tidlig, men jeg gikk og lyttet etter gjøken.

Selv om det ikke hadde regnet på en god stund, så var det fortsatt fuktig og vått enkelte plasser. Det ble litt sorpe oppover buksebeina. På tide med vask av buksa – muligens...

Resasteinen er et stor stein hvor det tidligere har vært et «kryp-inn» under. Det er god utsikt mot Dale og Sandnes. Et greit sted for en liten pause. Bakken opp er bratt.

For å komme ned til Dalevann går stien temmelig bratt ned fra Jødestadfjellet. Siden jeg ikke er spesielt glad i bratte og eksponerte bakker, går jeg rundt denne toppen.

Det går en sti til høyre over myra mellom de to toppene, og den går mot en gammel skogsvei som svinger tilbake mot Li. Nede i bakken går det så en «vei» mot Dalevann.

Omveien tar ikke mer enn noen minutter, men for å komme ned til Dalevann, er det en mye som må krysses. Her mister jeg som regel stien og må ta meg ned lia i skogen. Denne gangen fant jeg en sti, som enkelt tok meg ned til turistforenings stien over toppen. Det ble en kjapp tur denne gangen.

Vanligvis går jeg gjennom skogen ned till Dale fra Dalevann. Denne gangen valgte jeg å gå ned til Kjerdal og Daleholen. Det er litt lengre, men jeg synes det er flott å gå på gamle drifteveier og gjennom det gamle sykehusområdet til bilen.

Det ble ikke en langtur denne gangen, men i det flotte vår-været var det en kjekk opplevelse. Det var en vårdag av de aller beste. Og så fant jeg stien ned mot Dalevann...