Vårlivarden - den bratte veien.

Vårtur til Vårlivarden.

Det er flott vårvær enkelte dager. Yr meldte om bra vær for lørdag, og siden lørdag er turdag, måtte jeg planlegge en utflukt. Hvor, var spørsmålet.

De siste årene har det blitt en vårtur til Vårlivarden. Turen ble «gjenoppdaget» for et par år siden. Den er ganske kort (den veien jeg vanligvis går) og den er bratt.

Folk flest synes nok turen er helt grei. Ikke mer klyving og bratte og luftige partier enn hva som er helt i orden. For meg, som ikke liker bratte og luftige partier – en utfordring.

Siden det hadde blitt en del turer den siste tide, kunne det passe bra med en litt kort tur. Forhåpentlig var det heller ikke så mange andre på tur der oppe, denne søndagen. I disse korona- tider gjelder det jo å holde avstand til folk.

Bestyrerinnen mente det vill være mye folk, og hun hadde – som vanlig – nokså rett. Det var fullt på parkeringsplassen da jeg om, men jeg fant en plass langs veien.

Rett borte i veien er det et «stidele». Skiltene viste vei direkte mot Myrland – gården direkte under Vårlivarden. Det gikk også en sti mot Lundekvam og videre til Myrland. I tillegg kunne jeg jo velde den smale sti, direkte mot toppen.

For tredve år siden gikk jeg stien over Lundekvam. Kunne det være greit å ta den turen igjen? Det blir ikke mer enn et par kilometer ekstra, og turen rett opp og ned, er jo i korteste laget....

Jeg satte kursen mot Lundekvam og Myrland. «Stien» var åpenbart en gammel ferdselsvei. Litt vått enkelte steder, men det var ingen problemer med å finne fram. Dette var «den brede sti».

På Lundekvam var det folk som hadde overnattet i telt. Det hadde visst hvert en litt kald natt. Mot Myrland gikk jeg innpå en familiegruppe som hadde kommet fra Maudland skole. Vi gikk samme vei mot stidelet tilbake til Øvre Hetland/Vårlivarden.

Det gikk en gjeng oppover stien som går direkte mot toppen. En gang i fjern fortid, var dette den «vanlige»veien for meg også. Da jeg fant den andre veien – fra Øvre Hetland, ble det for til at jeg la om turen.

Den bratte veien er - bratt. Her stiger det 200 høydemeter på bare 400 meter. Enkelte plasser er det mer klatring enn tur. Og for meg er det bratt og eksponert. Jeg hadde egentlig sagt til meg selv «at her skulle jeg ikke opp flere ganger».

Kunne det være at jeg har fått mindre høydeskrekk med årene. Jeg tok følge med gjengen foran oppover lia. Det første stykket var bare bratt....

Det gikk egentlig greit et godt stykke, men etter hvert dukket det opp partier der det ble bruk for å holde godt fast. - og ikke se seg tilbake.

Jeg kom opp, med høy puls. Ikke bare på grunn av bakken. Så lenge det er tørr stein vil jeg - muligens – kunne komme meg fram denne veien. Jeg tror ikke jeg kommer til å gå ned denne stien. Det har jeg antakelig gjort for siste gang – for over 30 år siden.

Det var folk på toppen. Masse folk. Jeg for forbi, og fortsatte nedover mot Øvre Hetland. Den vanlige veien. Det kom mange oppover. Så pass mange at jeg lurte på hvor alle bilene fant plass. Parkeringsplassen var full da jeg kom.

Nede ved stidelet traff jeg igjen gjengen fra Myrland. De lurte på hvordan de skulle komme tilbake til bilen – som sto ved Maudland skole. Nå var det lenge siden jeg gikk der, men det står et skilt ved Lundekvam som viser vei. Jeg håper de fant fram.

Det ble ikke en spesielt lang tur, men bratt. Enkelte steder. Jeg brukte noe over to timer på de omtrent 7-8 kilometerne.

En flott tur i flott vær.