Karten og rundtur om Bruraberget fra Tovdal.

Søndagstur over stokk og stein, over haug og hammer.

Det ble søndagstur – en litt utenom det vanlige søndagstur. Bestyrerinnen var klar på at hun gjerne ville være med denne dagen. Det var ikke helt lett å bestemme hvor turen burde gå.

Værmeldingen var egentlig ganske bra, men det skulle blåse en del. Helt opp mot kuling. Da faller en tur langs stranden kjapt vekk. En topptur er heller ikke noe riktig sjakktrekk.

Sigbjørn og Anne Lise – svoger og svigerinne – skulle også på tur, og ville til Ulvarudlå. Om vi ville være med? Det ble fort avtalt at vi skulle møtes på Tjåland.

Det gikk ikke lang tid før Anne Lise ringte. Hun hadde sett ut vinduet og oppdaget svarte, sinte skyer med regn over Ulvarudlå i øst. Det var langt fra hva YR hadde meldt, men det var uansett litt sent å klage....

Hvor skulle vi da ta ut. Jeg foreslo Høgjæren, og ingen andre kom med noe bedre forslag. Vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen ved Tovdal.

Da vi kom dit og parkerte, ristet bilene i vinden. Temperaturen var heller ingen ting å skyte av. Jeg var glad jeg hadde på – og med – vinterklær. Det kjentes ut som det ville bli nødvendig med både «lang under» og vinterlokk.

I det vi gjorde oss klar til å ta ut, kom Sigbjørn med forslaget om å ta mot Karten i stede for mot Synesvarden. Det ville i hvert fall være mindre folk den veien.

Det syntes vi andre var et godt forslag. Det ble likevel litt diskusjon rundt hvor vi skulle etter Karten. Det er tross alt ikke stort mer enn en kilometer opp til toppen.

Nå hadde vi ikke kart med, men vi hadde tidligere gått til Karten noen ganger før, og opp dit ville det ikke være problem å finne fram. Vi satte kursen mot toppen – 421 moh - 60-70 høydemeter over Synesvarden.

Etter bare en hundre meter over myra støtte vi på en traktorvei. Den gikk riktignok i «feil» retning. Rett nord, mens vi skulle omtrent rett øst. Etter bare noen nye hundre meter, gikk det en vei østover – sånn noenlunde.

Vi fulgte veien til den begynte å gå nedover igjen, og satte så kursen mot toppen. Det er ikke mulig å ta feil her, for toppen er godt synlig. I dårlig vær er det bare å holde mot nordøst og da treffer du uansett veien mot toppen.

Etter å ha skrevet oss inn i protokollen, valgte vi å følge veien tilbake og ned mot Kartavannet. Her er det nok en traktorvei som leder til sti mot Brusanuten. Vi fulgte stien gjennom skogen, opp bakkene til østsiden av Bruraberget.

Der ble det tatt en sjefsbeslutning om å gå mot sør for så å svinge mot vest tilbake mot Karten. Det var et lite problem. Vi måtte enten rundt eller gjennom den samme granskogen vi hadde gått i, nede ved Kartavannet.

Det var jo selvsagt også en bakke ned først. Og det var fint lite sti å finne rundt toppen av Bruraberget. Vi gikk mot «kanten» og kikket nedover. Nederst i bakken begynte skogen, men det så – tilsynelatende – ut til å bare være noen få meter med skog....

Et stykke nede i bakken dukket det opp et tråkk. Her hadde det gått folk før oss. Nede i skogbrynet var det et mer tydelig tråkk. Det var mulig å følge dette tråkket gjennom skogen og ut i kanten av en liten pytt. Vi valgte å følge et utydelig tråkk videre inn i skogen – i retning Karten. Dette tråkket snirklet seg gjennom skogen rundt trær over bekken og grøfte og over steiner. Det krevde litt konsentrasjon å holde seg på stien - «tråkket», men vi kom greit gjennom skogen.

Under en liten pause inne i skogen, kom det regn og yr og tåke. Vi var vel helst inne i skydekket og nedbøren var dråpene inne i skyen. Det ble riktig surt da vi kom ut av skogen og fikk været rett i ansiktet.

Vi var ikke i tvil om hvor vi var. Gjerdet til høyre var det samme som vi hadde krysset på veien opp mot Karten. Det var bare å følge dette til «toppen» og så ta til venstre mot veien vi fant på veien oppover.

Da jeg kom hjem, kunne jeg se på kartet at vi hadde gått parallelt med veien oppover og bare omtrent hundre meter til venstre for oss. Øverst oppe var det vind og nedbør. Nede ved bilen var det omtrent tørt.

En flott tur på 9 kilometer, selv om det ble litt surt på slutten. Et spesielt terreng, med store flytteblokker og enkelte bautasteiner. Nokså ulikt terrenget rundt Synesvarden.