Taumevatn.

Innlegg nummer 1000.

I løpet av nesten ti år med Johnsens turlogg har det altså blitt 1000 innlegg. Litt over 100 innlegg pr. år, og det vil si mer en 100 dager på tur i året. Noen av innleggene gjelder tur både fram og tilbake til Blåfjellenden.

Årene har gått fort. Det er kjekt å kunne gå tilbake til gamle turer og friske opp minnet, både om gode og dårlige turopplevelser. Helst gode, men noen dager samarbeider ikke naturen helt.

I tillegg er det greit å kunne «søke» på sted, dato og liknende. Hukommelsen er ikke blitt bedre med årene, og bloggen gjør det mulig å finne frem i alle turene.Innlegg nummer 1000 burde være om en litt spesiell turopplevelser og ikke en av de vanlige onsdagsturene i nærområdet.

Turen jeg tenkte på er inn til turistforeningshytta Taumevatn. Dette er ingen lang tur – om du har mulighet til å kjøre gjennom bommen i Flatstøldalen. Det har jeg....

Fra veien ved Holmavatn er det omtrent 5 kilometer inn. Terrenget er nok så ulikt det jeg er vant med fra turene til Blåfjellenden. Mot Taumevatn er det busker, kratt og bjørk. Stien går litt opp og ned. Det er ingen lange og tunge bakker, men det er god anledning til å få opp pulsen. Tidligere kunne Anlaugbekken by på utfordringer ved stor vannføring, men her er det nå bru.

Stien gå langs mange småvann og over myrer. Det er lagt ut mange planker, sviller og plastplater til å gå på, og det er etterhvert mulig å komme innover uten å tråkke i for mye sorpe og søle. Noen har brukt mange timer og dager på å få en grei sti innover.

Det er aldri mange folk på stien mot Taumevatn, men jeg pleier alltid å treffe noen. Denne gang møtte jeg 6 karer i godt trav mot veien. Far og 5 sønner, to par tvillinger. En flott gjeng. De var hyttevakter på hytta, men ville en tur til sivilisasjonen for å kjøpe utstyr til lading av mobilene.

Det var også andre på vei innover. Jeg tok igjen et par som også var på dagstur. De hadde hytte inne i Flatstøldalen, og hadde gått turen over Finnvedelen. En litt lengre tur enn min. Jeg kjører bil...

Inne på hytta møtte jeg flere av hyttevaktene. Mor og datter. Det var en stor familie som hadde vakt å hytta denne uka. Tiden på hytta, med godt selskap, gikk fort.

Mens jeg var på hytta trakk det over med mørke skyer. YR hadde lovet skyet oppholdsvær, men da jeg snørte skoene, fikk jeg noen dråper på meg. Slik fortsatte det egentlig til bilen. Det kom litt regn, slik at steinene ble omtrent våte, så tørket det, før det igjen kom mer nedbør.

Det kom aldri så mye regn at jeg tok på jakken, selv om jeg tenkte på det et par ganger. Det ble heller aldri så vått at steiner og gangplanker ble glatte.

På tilbaketuren møtte jeg to jenter som ville til hytta. De kom fra Grautheller og hadde gått mot den hytta fra Lysebotn. En nitimers tur, og dagen etter ville de videre mot Håheller, en 6 timers tur – som godt kan ta lengre tid. Jentene var på langtur.

For meg var turen på under to timer hver vei, og ikke spesielt lang, og det tok omtrent like lenge å kjøre. Det var likevel en virkelig flott tur.